Nordmenn krigsforbrytere?Holocaust-senteret har startet et forskningsprosjekt om norske frontkjemperes mulige krigsforbrytelser i Sovjetunionen. Ifølge prosjektbeskrivelsen, som finnes på senterets nettside, skal tre forskere bl.a. undersøke de frivilliges motivasjon, deres plassering innen SS-systemet, deltagelse i kamphandlinger og eventuelle krigsforbrytelser og deres plass i det norske etterkrigssamfunnet. Professor Odd Fure imøtegår 3.10. den kritikk jeg har reist av prosjektet. (15.9.) Mine kritiske kommentarer tok alene utgangspunkt i hans egen presentasjon i Aftenposten 3.9. I sin andre artikkel gir Fure en noe mer nyansert fremstilling av prosjektets formål og dimensjoner. Innenfor rammen av prosjektet synes nordmenns eventuelle krigsforbrytelser på Østfronten å være av begrenset betydning. Det gjør det vanskelig å forstå hvorfor Fure i sine kronikker synes å gjøre dette til en hovedmålsetning. Frontkjempernes innsats er en del av norsk militærhistorie, og det vil være av stor verdi å få en helhetlig vitenskapelig fremstilling av alle sider av dette kapittel. Jeg er likevel av mange grunner skeptisk til verdien av individbasert informasjon Fure benekter at forskning er etterforskning, men jeg har inntrykk av at et forskningsformål nettopp er dette: individrettet oppsporing av deltagerne i massemyrderiene "i håp om at denne forskningen har utsikter til å gi et betydelig bidrag til forståelse av menneskets mørke side". For meg er de menneskelige sider av temaet viktigst, og personvernet overordnet også av hensyn til pårørende etter flere slektledd.Ingen tror vel at nordmenn skulle forbli upåvirkelige av den hjernevasking som foregikk i de tyske SS-utdannelsesleirer under autoriteters kommando? Ingen er immune, og det vil derfor neppe bety noen utvidelse av vår kunnskapshorisont å bekrefte at dette også gjaldt nordmenn på Østfronten.Fure antyder også at jeg "går langt i retning av å frikjenne frontkjemperne", men slik uttrykt forhåndsdømmer han frontkjemperne og gir en grunnløs karakteristikk av undertegnede.Nå 60 år etter frigjøringen bør tiden være inne til å legge bak oss de av okkupasjonstidens hendelser som i generasjoner har bidratt til strid, splittelse og sosial stigmatisering av tapernes etterkommere. Det er å håpe at også Holocaust-senteret vil bidra til dypere forståelse av rasisme, vold og intoleranse, og dermed til forsoning i en fredsskapende prosess.Nordmenn har en egen tilbøyelighet til å dvele ved fortidens konflikter i urimelig lang tid, mens andre lands krigsveteraner fra begge sider årlig møtes på ulike krigsskueplasser i fred og forsoning. Kanskje har vår uforsonlighet sin forklaring i at vi nordmenn hadde færre krigsofre og ødeleggelser enn de fleste andre okkuperte områder i Europa, og at vi med vårt lenge friksjonsfrie samarbeid med okkupanten i næringsliv og forvaltning bærer på motsetningsfylte følelser?I sin klassiske bok "Vår forakt for svakhet" (1971) fanget moralfilosofen Harald Ofstad inn nettopp dette, og advarte også mot nazismen i og hos oss selv: "de nazistiske tendenser som gjør seg gjeldende (. . . ) vil røbes i menneskenes organisasjoner og statens handlinger og ligge latent i samfunnets institusjoner og i våre sinn!".Ethvert forskningsprosjekt må i et fritt land kunne tåle ekstern kritikk og se det som berikende. Prosjektledere må kunne møte slik kritikk på saklig måte uten grovt å nedvurdere kritikerne. Det gjelder også Holocaust-senterets forskere.
Kommentarer