AVSPORER DEBATTEN. I Aftenposten 18. mai hadde Asghar Ali fra Islamsk Råd en kronikk som ga en nøktern status hva gjelder de flerkulturelle utfordringer. Karsten Alnæs' svar i Signert-spalten 2. juni avsporer debatten med sin furtne undertone.
Mangler nyanser.
Karsten Alnæs nevner hvordan enkelte kristne minoriteter forfølges i Egypt. Men Karsten Alnæs burde også sagt litt om Egypts undertrykking av muslimer. For eksempel de som sitter fengslet for sin kamp for religionsfrihet, pressefrihet og ytringsfrihet. Egypt og enkelte andre land i regionen med, undertrykker ikke ut fra tro, men alle som utgjør en fare for deres diktatur.Avslutningsvis skriver Alnæs sarkastisk at Norge slett ikke er det verste land å bo i for dem som kommer fra halvmånens regioner. Men hvordan behandler enkelte muslimske land sine minoriteter?
Inkluderende muslimske land.
I Pakistan for eksempel har folk med minoritetsbakgrunn sittet i parlamentet siden opprettelsen av landet i 1947. Pakistans nasjonalflagg inkluderer landets minoriteter, noe den hvite delen i nasjonalflagget symboliserer.Kristne høytider som jul og påske er nasjonale fridager, og søndag som kan sies å være den ukentlige helligdagen i kristen tro, er offentlig fridag i u-landet som heter Pakistan. Åsne Seierstad skriver i sin reportasjebok "101 dager i Bagdad" at hovedstaden huset over tredve kirker, og at hun så kvinner med utslått hår og trange bukser.Jeg synes derfor at det er rom for å si at enkelte muslimske land heller ikke er så verst å bo i for dem som kommer fra korsets regioner.
Trengte arbeidskraft.
La oss ta forfatterens skildring av innvandringen til Norge, i hans bok "Femti rike år" som er del av verket "Historien om Norge". Overskriften på kapitlet er "En ny norsk verden". Hovedgrunnen til fenomenet innvandring vies en bisetning: "Det var særlig folk som søkte arbeid, som kom, for Norge trengte arbeidskraft".Videre deler forfatteren innvandrerne i to båser. Først kom de som ville hjelpe oss, de med ærlige hensikter.
Først de ærlige.
For at leseren ikke skal misforstå, legger forfatteren til hvilke land de ærlige kom fra. Følg med: "Innflytterne var ofte høykvalifiserte og godt utdannede personer - det var særlig svensker, dansker, engelskmenn og amerikanere".Med andre ord forteller Karsten Alnæs oss at det var disse innvandrerne som hjalp oss med å bygge landet, og dra oljeeventyret i gang for oss, se her: "De tok seg jobb på oljeplattformer, i databedrifter, på sykehus". Så kom de som skulle vise seg å bli samfunnsslitere. De som ble lokket av gull og grønne skoger - hold deg fast: "Men det var også ufaglærte menn fra fjerne eksotiske områder som ble lokket av utsiktene til bedre livsvilkår og sikkert arbeid".
Hvor vil Alnæs?
Innvandrerkapitlet er på tilsammen 24 og en halv side. Etter tre og en halv side starter avsnittet med mellomtittelen "En pakistansk familie". Forfatteren forteller hvor fæle disse menneskene er, samtidig som han peprer historien med deres selvforskyldte problemer. Han siterer en annen forfatter som overgår ham selv i å beskrive disse romvesenene:"En eim av kattepiss og orientalsk krydder kom mot meg da jeg gikk inn døren til oppgang A". Det sistnevnte skal liksom beskrive hvordan det dufter i nærheten av disse skapningene.
Sammenlignes med dopdealere.
Historieforfatteren siterer enda en kollega: ". . . alle tilbudsskiltene til Hussain var tekstet med kruseduller, ettersom det i hans kresne og eksklusive kundekrets befant seg få nordmenn som ville kjenne igjen et fett tilbud på feta og oliven. Hussain aksepterte bare cash, akkurat som en dopdealer".Flott! Hvilke assosiasjoner ønsker Karsten Alnæs å gi oss om disse mørkhudede innvandrerne når det velges å sammenligne dem med dopdealere? Skaper det fordommer, tro?
Å være nyansert.
En slik ensidig fremstilling av så følsomme ting kan lett skape grobunn for motsetninger vi ikke er tjent med i et flerkulturelt samfunn. Det kan derfor være lønnsomt å være oppriktig og nyansert når man uttaler seg.
Kommentarer