1. Inntil i fjor høst var det tilsynelatende uproblematisk å fremsette grov satire mot troende - uavhengig av om det ble opplevd som krenkende av kristne eller muslimer. Dette var en god norsk liberal tradisjon og representerer en del av vår kulturhistorie som har medført en sekularisering og frigjøring fra det religiøse. Oversettelsen av Salman Rushdies "Satanske vers" ble unisont applaudert av det norske establishment, uavhengig av om den ble opplevd som sterkt krenkende av muslimer.I dag er denne tradisjonen langt mer problematisk. Nå blir tegninger som de fleste nordmenn tidligere har oppfattet som uskyldige, kritisert i skarpe ordelag som unødige og skadelige. 2. Hva har skjedd? Er vi blitt så mye mer tolerante de siste ukene og månedene? Er vi blitt mer hensynsfulle, mer åpne for betydningen av ikke å støte medmennesker? Den nærmest unisone fordømmelse av Jyllands-Posten og Magazinet kan overfladisk tyde på dette. Men er det ikke også noe annet? Hva med angstens betydning som viktig bimotiv? Angsten for represalier både mot den enkelte redaktør, redaksjonslokaler, norske ambassader og norsk næringsliv? Og angsten for å skade integrasjonen i Norge? Hvorfor er vi så redde for å innrømme dette?3. I saker som vedrører injurier, rasisme o.l., vil mediene normalt videreformidle de aktuelle ytringer for å fortelle leserne hva saken egentlig dreier seg om. I saken om Muhammed-tegningene tør ikke engang mediene trykke en tegning eller to i et lite format på et bortgjemt sted for å informere leserne om tvistens reelle innhold. Vi snakker kort og godt om medienes plikt til å informere om sakens kjerne på en nøktern, saklig og ikke-provokativ måte.Det ubehagelige spørsmålet blir: Hvorfor tør ikke norske redaktører kalle en spade en spade og innrømme det som sies i private samtaler? "Vi tør ikke, vi vil ikke - av hensyn til konsekvensene." Informasjonsretten og informasjonsplikten kommer i annen rekke fordi angsten er et viktig bimotiv.4. Det er et faktum at beklagelsene og fordømmelsene av Jyllands-Posten og Magazinet først skjøt fart etter at vi opplevde hoiende, frådende mobb som angrep danske og norske bygninger i utlandet, og det ble fremsatt trusler som kunne ramme norsk næringsliv eller skape politiske komplikasjoner.Den uttalte toleranse og respekt synes - i hvert fall delvis - å være avhengig av redslene for ubehagelig konsekvenser. Er det ikke slik at den underliggende frykt fremstår som en nøkkel til forståelsen av dagens situasjon, hvor Aftenpostens meningsmåling i går viser at over 50 % er imot publisering? Er den først begrunnet i og for seg legitimt hensyn til ubehagelige følger? 5. Men dette har også en annen side: Nå blir det de ytterliggående muslimer som fremstår som vinnere: Det er de som blir hørt. Det er de som - delvis med rette - kan anføre at makt og handling er årsaken til den offentlige avbikt i Vesten.6. I denne saken står taperne i kø: Norsk offentlighet får ikke engang saklig minimumsinformasjon om de omstridte ytringers gjenstand - i motsetning til i alle andre spørsmål om ytringsfrihet.Det er de ytterliggående muslimer som fremstår som vinnere. De har sannsynliggjort at det er deres maktspråk vi reelt sett tar innover oss - ikke fromme oppfordringer om toleranse og respekt.Mottagerne av norsk bistandshjelp i noen muslimske land blir taperne etter hvert som norske bistandsorganisasjoner trekker seg ut.Og kanskje det verste: Norske muslimer, som helt legitimt har bedt om økt respekt og toleranse overfor noe som for dem er hellig, blir til syvende og sist skadelidende. Mediebildet domineres av ytterliggående muslimer som gjennom sin ekstreme vold bringer våre tanker hen til Tyskland i 1930-årene. En meningsmåling viser nå at nordmenn er mer skeptiske til islam enn tidligere. Det fortvilede er derfor at utviklingen har ført til en situasjon hvor ønsket om å bli skånet for krenkende ytringer til syvende og sist har forvitret toleransen, gjort forståelsen mindre og debatten vanskeligere.I sannhet en dyster situasjon.
Kommentarer