Fins det lenger en arbeiderklasse i Norge, eller er vi alle blitt en eneste stor middelklasse med Volvo, villa og voff-voff?Da jeg for tretti år siden var produksjonsarbeider på Christiania Spigerverk, snakka jeg en dag med en eldre kollega og tillitsmann som hadde vært aktiv i Arbeiderpartiet siden krigen.Han fortalte at når Einar Gerhardsen og Haakon Lie kom på møter i det lokale partilaget, så prata de med alle. De hilste på arbeiderne, spurte hver især hvordan de hadde det, forsøkte å finne ut hva de var opptatt av, alt etter oppskrift fra Gerhardsen egen bok "Tillitsmannen".Så kom generasjonen med Reiulf Steen. Når han kom på et møte i partilaget, strente han opp til den lokale formannen og blei sittende sammen med ham resten av kvelden.

Morn, morn!

Da jeg sjøl var klubbtillitsmann på Spigerverket, stilte partiformann Gro på et klubbstyremøte foran et stortingsvalg. Hun strente inn i salen, satte seg ved enden av bordet sammen med klubbformannen, sa "morn, morn", avleverte en harang om hvorfor vi skulle stemme på henne og Ap, svarte på et par spørsmål med enda lenger haranger.Deretter marsjerte hun ut, forsvant i den svarte statsministerbilen, det eneste vi så etter henne var eksosen.

En salderingspost.

Det som har skjedd er at det å være arbeider, kroppsarbeider, jobbe fysisk med kroppen er gått fra å være respektert, noe en mann kunne være stolt av, til noe nedverdigende, noe annenrangs.Vi er en salderingspost, alt for dyre etter budsjettet, vi er noe som egentlig ikke skulle vært der. Å ha talent for håndverksyrker, eller å pleie andre mennesker blir sett på som noe mindreverdig. Gudmund Hernes fikk innført dette i skoleverket. Teoretisk kunnskap blei sett på som noe opphøyd.For å bli kokk eller bilmekaniker måtte en ha gode karakterer i norsk, engelsk og matte. Om en hadde problemer i disse fagene i ungdomsskolen og den videregående skolen, fikk en ikke bli kokk eller bilmekaniker. Eneste mulighet for disse var ufaglært arbeid. Ungdom blei tvunget til å gå på skole til de var 18. At mange var skoletrette og heller ville jobbe, det ville ikke professoren høre på.

Ekskludert arbeiderdikter.

Høyre og SV har til kjedsommelighet gjentatt "utdannelse, utdannelse, utdannelse". Men har de tenkt på at samfunnet, de selv innbefatta, trenger folk som kan kjøre dem i drosje, vaske gulvet deres, stå i butikken der de kjøper de fancy klærne sine, kjøre trikk, sortere posten deres, bære posten ut, pleie dem når de blir gamle osv osv?I kulturlivet oppleves det å være arbeiderdikter som ekskluderende, en blir sett på som et null.

Middelklassen bestemmer.

Tidligere hadde vaskekjerringene på sjukehus store bøttekott. På det nye sykehuset i Tønsberg har man enten glemt å lage bøttekott, eller gjort dem så knøttsmå at vaskekjerringene ikke får inn vasketralla.Derimot får sjukepleierskene stadig større pauserom med stresslesstoler, legene får stadig større kontorer og inngangspartiet er reine flyplasshallen. Nå skal hjelpepleierne fjernes fra sjukehusene, disse som er de eneste som virkelig pleier pasientene. Sjukepleierskene er blitt halvdoktorer. De sier de har ikke tatt så lang utdannelse bare for å vaske rumper.Er dette uvesentlig, betyr det noe? Ja, dette er viktig. Det betyr at de som bestemmer, som jo er middelklassen, ikke respekterer arbeidsfolk. De mener derimot de sjøl fortjener alle sine privilegier, "fordi de er verdt det" som det heter i reklamen. Fordi de har utdannelse, fordi ser på seg selv som kloke og arbeidere som dumme.

Vaktmesterens degradering.

Den samme holdninga gjelder i skolen. Vaktmesteren var før en maktfaktor på enhver skole, en mann det sto respekt av, nå er han omgjort til en noksagt. En stakkar som må spørre rektor for å få lov til å slå i en spiker.Samtidig sitter de tidligere så beskjedne lærerne nå på læreværelsene og sutrer over dårlig lønn, over at ikke samfunnet respekterer dem (ser opp til dem). I industrien og produksjonslivet bestemmes alt ovenfra eller annenstedsfra.Vi "på gølvet" bestemmer stort sett ingenting. Jeg jobber i Posten. Vi pålegges av Stortinget å gå med overskudd, vi vurderes som et forretningsområde. At Posten skal være en service til innbyggerne i dette landet, er det liten forståelse for.

Ingen politisk ledelse.

Hva er så grunnen til at dette har skjedd, er det bare "utviklinga" som har gått sin skjeve gang? Utviklinga skjer ved at "noen" bestemmer ting, mens andre blir bestemt over. De som styrer og bestemmer har alltid ønsket å styre og bestemme, dette er ikke noe nytt.At vi opplever en globalisering og at kapitalen er blitt mer internasjonal, mer aggressiv, har naturligvis en betydning, men er ikke avgjørende. Det avgjørende er hvordan de som blir bestemt over handler.Grunnen til at vi etter hvert fikk et velferdssamfunn, er at arbeiderbevegelsen var organisert og hadde et parti som forsvarte arbeidernes interesser. Da hadde Ap ca. 45 prosent oppslutning. I dag er oppslutningen rundt 25 prosent, den er i tillegg svært labil og har vært under 20.

Ikke et arbeiderparti.

Nå er det vanskelig å se på Ap som et arbeiderparti, det har endra seg til å bli et parti "for mellomlaga" som det het før. Det er blitt et middelklasseparti. I flere kommuner samarbeider Ap og H om makta, på Stortinget stemmer Ap og Høyre sammen i over 80 prosent av sakene. Ap + Høyre er den store alliansen i moderne norsk politikk.Arbeiderbevegelsen har ingen politiske ledere lenger, det er det som er problemet. Nylig forsøkte Aftenposten å spore opp ei venstreside i Ap. De fant ingen, ikke i AUF engang. Men hvis en i stedet for så lite presise begreper som "venstreside" og "høyreside", sier "de i Ap som forsvarer arbeidsfolks interesser" og "de som forsvarer middelklassen og sine private interesser", finner en heller ikke så mange. Vi kan naturligvis drømme om en Dag Terje Andersen, Jan Bøhler eller Trond Giske som en ny Gorbatsjov som reformerer hele Ap til igjen å bli et arbeiderparti, men det virker lite sannsynlig.

En saueflokk.

Vi arbeidsfolk er som en saueflokk. I det ene øyeblikk springer vi etter bjellesauen Carl I. Hagen, i neste øyeblikk springer vi hit og dit, for så igjen å springe etter Kirsten Halvorsen eller Jens Stoltenberg. Kanskje vi snart burte begynne å springe etter egne ledere igjen?