En motstander av Dalai Lama. Jeg møtte Lhasang Tsering en desemberdag i 1989. Dalai Lama hadde mottatt Nobels fredspris i Universitetets aula i Oslo. Da seremonien var over, sto 36 år gamle Tsering på universitetstrappen og så gudekongen forsvinne i en svart Mercedes. Han virket bitter, som om prisoverrekkelsen hadde tappet ham for den siste rest av humør.Der og da visste jeg ikke hvem han var, men én time og tre tekopper senere skjønte jeg at jeg satt overfor en innbitt motstander av Dalai Lamas fredsstrategi: "Heller enn å sitte med korslagte ben vil jeg reise meg og skyte en kinesisk soldat!" Lhasang Tsering var formann i tibetanernes ungdomsorganisasjon i eksil, TYC. Stolt forklarte han at organisasjonen krevde et uavhengig Tibet, om nødvendig med vold.

Trosser Dalai Lama.

I dag driver Tsering en bokhandel i Dharamsala, eksiltibetanernes "hovedstad" i India. Han skriver dikt og politiske essay, og mange leser ham med iver. De siste dagene har han fulgt opptøyene i hjemlandet med argusøyne. Han har sett unge landsmenn knytte nevene og slå, et lyspunkt i en ellers mørk tid.Likeså gleder det ham at TYC med sine tredve tusen medlemmer fortsetter å trosse Dalai Lama. For som det står i organisasjonens formålsparagraf: "Medlemmene forplikter seg til å kjempe for Tibets hele og fulle uavhengighet, selv med livet som innsats."Dalai Lama nøyer seg med å kreve "genuint selvstyre".

Khampaenes krig.

Buddhismen kom til Tibet på 600-tallet, da fjellrikets svar på Harald Hårfagre, den krigerske Songtsen Gampo, skal ha skiftet livsstil og tro. I dag er flertallet av tibetanerne buddhister, en lære som maner dem til barmhjertighet og ikke-vold. Likevel har tibetanerne gang på gang i sin historie grepet til våpen, også under Dalai Lama.Da kinesiske styrker rykket inn i Tibet i 1950, ble de utfordret av de stridbare khampaene, som befolker fjellrikets østlige del. Kampene bølget frem og tilbake, og tusener falt på begge sider. Deler av det østlige Tibet ble forvandlet til en krigssone, og khampaene flyktet fra gård og grunn. Mange fant veien til Lhasa, blant dem Lhasang Tsering og hans familie.En marsdag i 1958 møttes flere khampaledere i all hemmelighet i en privat bolig i Lhasa. Da møtet var over, hadde de stiftet en felles hær, Chushi Gangdruk. De neste to årene kjempet khampahæren så godt den kunne, og midt i striden rakk den å lose Dalai Lama ut av landet, til India.

Hjelp fra USA.

Til slutt ble overmakten for stor. Hadde det ikke vært for USA, ville Chushi Gangdruk muligens ha gått i oppløsning. I stedet klarte amerikanerne å blåse nytt liv i khampahæren. Utvalgte soldater ble fløyet til Colorado i USA for å få opplæring i geriljakrigføring og bruk av mobile sambandsnett.Da opplæringen var over, ble de fraktet hjem for å gjenoppta krigen. Ifølge en historiker, Tsering Shakya, ble soldatene sendt dypt inn i Tibet.I flere år ble fienden utsatt for stadige angrep, og veiene var utrygge. Mellom slagene søkte khampaene tilflukt i nabolandet Nepal, hvor den daværende kong Mahendra tok vel imot dem. Nå var Lhasang Tsering blitt tenåring og soldat. Khampaenes krig ble ført med Dalai Lamas stilltiende samtykke, og hans nest eldste bror, Gyalo Dhundup, spilte en viktig rolle som bindeledd mellom khampaene og USA. At samarbeidet foregikk i dypeste hemmelighet, rokket ikke ved realiteten - at tibetanernes gudekonge i denne fasen ikke var en ubetinget motstander av vold.Til slutt fikk khampaene dødsstøtet. I 1971 innledet Kina og USA det såkalte pingpong-diplomatiet. Formann Mao og president Nixon ble enige om å gå i dialog, og som et bidrag til tøværet gikk amerikanerne med på å innstille hjelpen til khampaene. Soldatene mottok nyheten med raseri og sorg, og raseriet ble ikke mindre da Dalai Lama i en personlig appell, innspilt på bånd og fraktet på hesteryggen til Nepal, ba dem om å kapitulere."Kapitulere? Aldri!" svarte geriljaens kommandant. "Khampaer kapitulerer ikke." To dager senere tok han sitt eget liv. Flere andre fulgte ham i døden, men ikke Lhasang Tsering, som valgte å lytte til Dalai Lama.

To store feil.

I dag har "bokhandleren i Dharamsala", som mange andre tibetanere, et ambivalent forhold til gudekongen. Ingen bestrider hans storhet som religiøs leder, men som politisk leder har han ikke innfridd. Ofte omtales tibetanerne som verdens mest vellykkede flyktninger. Tsering hater den betegnelsen, for hva hjelper det å være vellykket i eksil? Dalai Lamas største feil var å avblåse den væpnede motstandskampen.Flere år senere begikk han en annen stor feil ved å gi avkall på kravet om et uavhengig Tibet: "Et fåtall tibetanere i eksil har ikke rett til endre vår målsetting. Da vi forlot Tibet, gjorde vi det utelukkende i den hensikt å fortsette kampen for uavhengighet."Fra sitt hovedkvarter i Nord-India ber Dalai Lama om en dialog med de kinesiske lederne. "Men hvorfor skal de snakke med oss?" spør Lhasang Tsering. "Tibet er jo helt og fullt under deres kontroll. Så lenge vi ikke kjemper, er vi ingen trussel mot dem."

Hjem til Tibet.

Tsering sier at han en dag kan komme til å stenge sin bokhandel og snike seg hjem til Tibet. Han vil sprenge broer og ødelegge det nye jernbanesporet til Lhasa. "Heller enn å dø i min egen seng vil jeg falle for en kinesisk kule!" I så fall vil kanskje andre og yngre eksiltibetanere, som den beundrede Tenzin Tsundue, følge etter.De siste årene har Tsundue gjort seg bemerket med flere spektakulære aksjoner, rettet mot Kinas ambassade i New Delhi og besøkende kinesiske politikere. I likhet med Tsering godtar han intet mindre enn et fritt Tibet, og den siste tids begivenheter har vist at mange tenker som dem, ikke minst i hjemlandet. Inntil videre nøyer de militante ungdommene i TYC seg med å snakke. Deres største problem er at ingen land er villige til å støtte dem. Det oppadstigende India er travelt opptatt med å gjøre business med Kina, og lille Nepal har mer enn nok med seg selv. De vestlige land har stor sympati for tibetanerne, men ingen av dem ønsker å blande seg fysisk inn i en region som - tross alt - betraktes som en del av folkerepublikken.

Fare for polarisering.

Dalai Lama nærmer seg de syttitre. Hans største fiende, i tillegg til Kina, er tiden. Likevel gjør han krav på å ha funnet sin vei. Han argumenterer med at ethvert forsøk på å nedkjempe kineserne med militær makt er dømt til å mislykkes. Tibetanerne har allerede spilt nok blod. Nå gjelder det å redde det som reddes kan, ved forhandlingsbordet. Problemet for Dalai Lama er at det forhandlingsbordet han speider etter, ikke finnes. Derfor legges landskapet åpent for de harde av hjertet. Mens de kinesiske lederne anklager ham for å være en urostifter, beskylder militante eksiltibetanere ham for å vende det andre kinnet til.Vi ser konturene av en polarisering som kan føre til enda mer uro på Verdens tak.