Bare heldige med været?

Åtte unge voksne, inkludert undertegnede, ønsket seg en annen type ferie denne sommeren og nedsatte en planleggingskomité for anledningen. Planleggingskomiteen, som bestod av samtlige deltagere, skulle gjøre de nødvendige forberedelsene som må til for å oppholde seg i tre uker med klatring i villmarken på Grønland. Det er mye som skal tenkes på under slike røffe forhold, som for eksempel riktig valg av raggsokker samt hvem i gruppen som er villig til å sy sine kamerater om uhellet skulle være ute.

Samtidig, hos NASA ...

Samtidig et helt annet sted på kloden sitter gutta på NASA`s Jet Propulsion Laboratory rundt lunsjbordet i kantinen og diskuterer. Det har nemlig ikke vært tilstrekkelig kaldt i de arktiske områdene i vinter. Det har rett og slett vært uvanlig varmt. Det er umulig å si hva årsaken er. Men det blir spennende å se til sommeren. Ja, det blir spennende, sier Dr. Son Nghiem som med sine 22 år i NASA har nok ansiennitet til å avslutte samtalen med det.

I starten av juli lander gruppen med unge voksne på Grønland. Etter fire dager i fly, helikopter og med båttransport befinner de seg fullstendig utenfor dekningsområde i en fjord ved navnet Tasermiutfjorden helt sydvest på Grønland. De står nå klare med raggsokker i verdens vakreste landskap -  de føler seg bittelitt mindre enn på jobb og blant venner. Fjellene rundt, som nå skal bestiges, er hakket større enn på Google Earth. Tegningene av rutevalgene på skrukkete a4-papir ligner ikke veldig på formasjonene man kan se i fjellet gjennom kikkerten.

Mens de unge voksne svelger de nye inntrykkene og setter opp camp, blir raggsokkene byttet ut med slippers, slik at ett av de tre parene per stykk ikke skal bli gjennomsvette første dagen.

På NASA`s laboratorium lever Dr. Nghiem og avdelingen hans late dager. Det er sommerferie og nesten stille på jobb. Modis bilder viser 8. juli at rundt 40 prosent av isen på overflaten har smeltet. Dette er greit under gjennomsnittet på femti prosent, så gutta i NASA lener seg tilbake og fortsetter diskusjonen som ingen andre enn de som jobber i NASA kan forstå.

Innerst i vakker fjord på toppen av jordkloden, gjør de unge voksne seg klar til å gå på sitt første store klatreprosjekt. Klokken er seks om morgenen og solen vipper snart over kanten av fjellene. I den spente tilstanden de er, minner det mer om helvetes forgård enn noe du kan forsere ved hjelp av kroppens kraft. I det solen får gruppen til å myse, ryker den første fleecegenseren. Innen en time rusler åtte unge voksne i undertøyet, mens myggen klistrer seg fast på svette armer og bein. På 1400 m.o.h. er fortsatt gjengen svært ledig kledd og myggnettet er enten trukket godt nedover hodet eller brukes forgjeves som pisk for å unngå kamikazefluer og hissig mygg.

I bunnen av klatreveggen er det tid for en hvil. Av de åtte som hviler, anser minst tre personer seg som over gjennomsnittlig interessert i miljø og klima, undertegnede inkludert. Solen nytes fortsatt lettkledd, myggen svermer iltert og samtalen går i klatring.

Samtidig, ikke så altfor langt unna jordklodemessig, ser en sel onkelen sin flyte av gårde på et isflak på størrelse med Tønsberg. Til tross for at hun aldri har sett Tønsberg eller endra mindre befunnet seg der, syntes hun å mene at onkelen hadde funnet seg en skikkelig doning av et flak og må til og med snu seg for å forsikre seg om at det er han som flyter av gårde og ikke henne.

Hvileskjær

Tau, folk og utstyr holder gjennom hele turen, og gjengen er tilbake i campen for å nyte velfortjente hviledager. På akkurat dette stedet på kloden bor det nå åtte nordmenn, to slovakere og en tsjekker. En av slovakene, som er profesjonell klatrer, har tilbrakt en sommer på nettopp dette stedet før. På disse late hviledagene forteller han om den gangen for 15 år siden da de brukte ti dager på forsere isen på vei inn, da den til stadighet spyttet dem ut i feil ende av fjorden. Han forteller om snøstormer under klatreturene og i det hele tatt ganske begredelige temperaturer. Han skulle aldri tilbake. Nå sitter han i bar overkropp og er ganske bekymret for isklatresesongen.

På NASA`s laboratorium har akkurat Dr. Nghjem satt kaffen i halsen og trykker nå febrilsk F5 på tastaturet sitt. De deilige late dagene med fnising og fullstendig unødvendige eksperimenter kan virke som de er omme. Han stirrer stivt på skjermen. Det kan jo bare ikke stemme. Det må være feil. Med sine 22 år i NASAs tjeneste og med sin, om han får si det selv, relativt imponerende CV, vet han veldig godt at det ofte finnes feil i systemene. Selv hos NASA.

Denne gangen håper han inderlig at det er feil. Men bildet, der smelting er indikert med rosa, forblir like rosa uansett hvor mange ganger han oppdaterer skjermen. Dr. Nghjem løper ut i gangen med utskriftene flagrende. Til alt hell løper han rett på Dr. Dorothy Hall. Hall er spesialist i noe som ingen andre enn de som deler kantine på NASA forstår, men som er akkurat det Dr. Nghjem trenger for å analysere dataene på nytt. Dr. Hall setter seg ned og går gjennom dataene, mens Dr. Nghjem spankulerer nervøst rundt i sirkel og veksler på å tillate seg å tenke på konsekvensene av hans nye oppdagelse og å fastholde tanken på at det finnes en feil.

På Grønland går noen folk langs stranden i badetøy. En løper ut i vannet for å avkjøle seg. Hun snur i første svømmetak og crawler oppå vannet tilbake på land. Holder seg på knærne mens blodet vender tilbake til de ytre hudlag. Det er tross alt ikke varmt i vannet. Så mye kan man innrømme. Det er pisskaldt.

Alvoret setter inn

Dorothy Hall er en tøff kvinne, og selv om hun også ønsket at Dr. Nghjem og dataene tok fullstendig feil, så ser hun professoren hardt i øynene og konstaterer det som allerede har skjedd. 97 prosent av grønlandsisen viser smelting på overflaten. Dr. Nghjem, som alltid har vært kjent på kontoret for en type som ser det positive i ting (kallenavn: Dr. Halvfullt Glass), prøver seg med at tre prosent av isen er jo fullstendig smeltefri. «Rock solid» sier han mens han stamper på gulvet i NASA, som naturligvis er en nanoteknologisk nyvinning og umulig å slå hull i.

Men både han og Dorothy syntes egentlig ikke situasjonen er til å spøke med og han gir seg fort. De går sammen inn på Dr. Ngjems kontor for å trippelsjekke dataene og for å ringe radarparet Thomas Mote og Marco Tedesco fra Universitet i Georgia og New York som også er eksperter på slike saker. De er veldig behjelpelige, men kan dessverre ikke påpeke noen feil ved dataene.

Tilbake i den folketomme, men svært vakre Tasermiutfjorden skåler nå de unge voksne i den eneste medbrakte vinen på turen. Med utrent festform er stemningen god svært tidlig. For en ferie det har vært! Sol i nesten tre uker! Sikkert varmere enn hjemme! Hvem trenger å dra til Syden når en kan dra til Grønland! Vi har vært så utrolig heldige med været!

Dr. Nghjem deler et glass portvin med Dr. Hall etter de har ringt til alle som de kunne tenke seg å ha interesse av at nordpolen smelter som en isbit på et mørkt panser i Texas på sommerstid. Heldigvis er det mange som er interessert. - For å se det fra den positive siden, sier Dr. Nghjem som alltid ser lyst på livet, - er jo dette bare en katastrofe om det skulle skje neste år også. Dorothy nikker, men det ser ikke helt ut som hun mener det. - Vi får vente til neste år da.

Vel hjemme er jeg kommet til den konklusjon at jeg håper at vi var bare var heldige med været. La oss håpe det blir litt snø på toppene neste år og at Syden er det eneste sikre valget for tre uker stabilt solskinn.