Velger smerten.Tusen takk for ditt innlegg "Jeg velger smerten" tidligere i vinter, Jan Olav Ellefsen.Det er på tide at pasienter reiser seg og forteller om alle de overgrepene de har opplevd i psykiatrien, men det er selvsagt at det er ikke mange pasienter som tør stå frem på samme måte. Hvorfor skulle de det, når de er prisgitt psykiatrien hvis de kommer i krise igjen?

Makten rår.

Du spør om fagfolks meninger. Jeg er redd du ikke får mange svar. Det er makten som rår, og fagfolk er selvsagt ikke modigere enn andre, kanskje heller tvert imot. Lydigheten er sterk i psykiatrien - det er vel heller tvilsomt om man får beholde jobben hvis det hevdes slike meninger som du og jeg har.Min bakgrunn er terapeutens. I mange år har jeg arbeidet med grupper med såkalt "tunge" diagnoser: Autisme og schizofreni, og jeg har i mange år vært dypt sjokkert og sint over behandlingen disse menneskene har vært utsatt for. Skulle jeg fortelle om all den lidelse som er forårsaket av behandlingen, ville jeg måtte bruke mange avissider.

Ødelagt av piller.

I min praksis har jeg mangfoldige eksempler på folk som er blitt ødelagt av nevroleptika, medikamenter med forferdelige og svært ødeleggende virkninger og bivirkninger. Kort oppsummert så vil jeg bekrefte din påstand om at den opprinnelige lidelsen er som småtteri å regne mot medisineringens ødeleggelse av liv.Du skriver at vi behandlere bør lytte. Kanskje din lidelse ville gå over dersom du fikk sjanse til å prøve livet uten medisiner i mer enn noen få timer eller dager? Selv er jeg overbevist om at du har rett, og har i min praksis i mange år opplevd det samme som du.

Blir ikke hørt.

Problemet mitt er at mine pasienter som oftest ikke får psykiatrien til å lytte, ta dem på alvor og høre på dem når de trygler og ber om å få redusert dosene på medikamentet, slik at de kan bli i stand til å bygge seg et liv med mening. Ofte har jeg opplevd forgjeves å be om nedtrapping av medikamenter, spesielt når pasientene er helt uten psykotiske symptomer. Psykiatrien har intet som helst vitenskapelig grunnlag for å påstå at nevroleptika forhindrer psykoser - tvert imot har jeg ofte opplevd at mine pasienter er blitt psykotiske på store doser. Hadde man i psykiatrien systematisk forsket på medikamentenes virkninger og bivirkninger, så hadde man innsett dette.

Et lukket system.

Medikamentene trappes sjelden ned, slik som du forteller. Du var nær døden på grunn av disse medikamentene, forteller du. Jeg tror slett ikke at du er alene om det, men psykiatrien er et lukket system, der det ikke kommer ut til offentligheten hva som foregår der. Jeg er overbevist om at de fleste mennesker ville bli ytterst sjokkert.Min praksis har vært å samarbeide med mennesker med diagnosen "schizofreni", en såkalt sykdom det ikke finnes vitenskapelig grunnlag for. Disse kan ha vært sterkt medisinert i 10-15 år, men har opplevd at de kan finne tilbake til et "normalt" liv. Noen er i full jobb og klarer seg svært bra; andre er svært oppegående og medikamentfrie.

Medikamenter for alle.

Du skriver 14. januar, Jan Olav Ellefsen: Hvorfor skal det være slik at legestanden skal bestemme hvor mye et menneske skal lide? Hvis jeg heller vil gjennomleve smerten enn å få den medisinert bort, hvorfor skal jeg ikke få velge det? Hvorfor har ikke psykiatrien et ikke-medikamentelt tilbud til alle pasienter som ønsker det på akuttpostene sine?For meg er svaret enkelt. Psykiaterne er først og fremst utdannet i biologi, og psykologene kommer etter - det er der makten er. For å opprettholde den makten de har, må de ha biologiske forklaringsmodeller. Psykologene må inn i psykiatrien for å bli spesialister i klinisk psykologi. Og når de er i psykiatrien, så er de nødt til å følge opp de biologiske forklaringsmodeller. Så vidt jeg husker, var det få eller ingen psykologer som protesterte da psykiatrien drev på med lobotomi. De måtte godta psykiatrien, ellers ville de nok blitt kastet ut, og hvor mange ville risikere det?

Meningsfylte og allmenngyldige.

For meg er psykoser helt forståelige prosesser, de gir mening. Psykiatrien finner ingen mening i slike livsprosesser. Skal man forstå, må man gå til litteraturen. Der finner man beskrivelser av menneskelige kriser, også psykoser, hvis mening alle kan forstå - nettopp fordi slike prosesser er meningsfylte, allmenngyldige. Og for meg er det så enkelt som dette: Hvis de fleste av oss kan forstå Arne Garborgs beskrivelse av psykoser, er dette allmenngyldige fenomener. Hadde psykiatrien åpnet for sine pasienters historie, noe de vokter seg vel for, hadde de fleste forstått disse lidelsene.

Minner fra to sykehus.

I tre sommerferier i 60-årene var jeg pleier og psykologstudent på Dale og Lier, som tidsskriftet Hverdag beskrev som to av de verste institusjonene som fantes i Norge. Der var det pasienter som lå i reimer i flere år, som var blitt lobotomert, fikk LSD-behandling og som var hardt medisinert på nevroleptika, medikamenter som jeg er overbevist om at ingen fagfolk ville bruke på seg selv.Jeg opplevde mennesker i krise, men fant ingen som jeg ikke kunne gjenkjenne meg selv i. På Dale var det luftegård - et høyt gjerde med piggtråd på toppen omringet denne.I helger kom folk fra omgivelsene for å se på de rare menneskene som var der. Og visst var de rare. De var preget av sterke bivirkninger av medikamenter, stor uro, tripping, grimasering. De var kledd i kjortler, laget på systuen.

En tung bør.

De gikk bøyd, som om de bar 100 kilo på ryggen, et resultat av medisineringen. De ble klippet med bollesveis, lå i svarte jernsenger, noen med et nattbord; det var det de disponerte av personlige eiendeler. Var det rart at de var rare?Og det er nettopp det det dreier seg om. Ved å dehumanisere mennesker, gjøre dem ugjenkjennelig og rare, kan man opprettholde avstanden mellom dem og oss.

Rettferdiggjør overgrep.

Og ser man på historien, så det er vel ikke rent sjelden at makten har brukt slike midler for å rettferdiggjøre overgrep.Jeg påstår på ingen måte at mennesker i psykiatrien ikke gjør sitt beste og vil det beste. Men jeg tror at makt kan få de fleste av oss til å begå overgrep. Fremmedgjøring er ofte blitt brukt for å skape slike forhold, og hvis det er noe system som er lukket for innsyn, så er det psykiatrien gjennom alle år.

Livet i kaos.

Du spør om alternativer, Ellefsen: Jeg tror ikke alternativer er mulig i den psykiatrien som finnes. Også jeg må bidra til å få mine pasienter inn i psykiatrien når de går i psykoser, og jeg har ikke fulldøgnspraksis, noe som trengs, når folk sliter med så stor angst at de får psykoser.Da blir livet kaos og man trenger hjelp. Det er en stor skam at myndighetene ikke sørger for gode alternativer til psykiatri. Jeg er overbevist om at tilfriskningsprosenten ville stige radikalt dersom folk ble tatt imot av trygge, kloke mennesker som ville lose dem gjennom den angst og det kaos som psykoser er.Så altfor ofte opplever pasientene at de blir ytterligere dopet ned dersom de blir sinte, gråter, eller ler, der de sitter alene i sin verden, fordi psykiatrien er redd for store følelser.