Bekymret for norsk skole

Muligheter senere i livet. Mamma, vi lærer "presens simpel" i 8. klasse! sier vår datter og himler med øynene idet hun kommer hjem fra skolen en dag. - Det lærte vi jo i 2. klasse!Vi har nettopp kommet tilbake etter to år i Italia, hvor jenta vår har gått på vanlig italiensk skole. I starten virket den knalltøff, på kanten av hjerterått, men vi forsto de gode sidene etter hvert. Og hva hun har lært! Hva man lærer - eller ikke lærer - er avgjørende for mulighetene senere i livet. Med det gapet vi opplever fra italiensk til norsk skole, frykter vi for fremtiden for jenta vår. Hvordan skal det gå med hennes drømmer for fremtiden?

Forskjellen.

La oss forklare litt av forskjellen: Italienske barn har skole seks dager i uken, ingen frikvarter ute, de har lekser til mandag og karakterer fra 5. klasse. I tillegg er de faglige kravene høye, og de risikerer å dumpe - bocciare - hvis de får "ikke tilfredsstillende" i tre eller flere fag. Med 17 karakterer å holde styr på, må en del gå om igjen. Skole seks dager i uken er mulig om samfunnet og familien er vant til det. Vi nordmenn er nok mer vant med fritid og ferie. Skoledagen varer fem-seks timer, bare avbrutt av lærerbytter og en 10-15-minutters matpause. Men pausefri betyr både null lek og null mobbing. Mobbefri skole får du når du ikke har noen arena for det. Skolen er stedet for læring; lek og fritid kommer etterpå. Sosiale ferdigheter får italienske barn lære i storfamilien. Mens skolen her hjemme tar på seg alle oppgavene, holder det for italienerne at skolen oppfyller det de kan best, nemlig læring.

Dumpe.

Så var det faren med dumping. Det virker ganske brutalt å gå om igjen et helt år om karakterene ikke holder mål. Vi reagerte sterkt, ut fra våre referanser. Men, Stefania, en av lærerne, forklarte det ganske greit: - Har ikke eleven oppnådd et minimum av resultater, så er han neppe moden for å gå videre heller. Han kan trenge et år til.Hos oss lar vi det heller skure, og så kommer sjokket idet eleven går ut av tiende klasse uten å kunne lese eller skrive skikkelig. Italienske barn er vanvittig sterke faglig. Vi opplevde to år av italiensk ungdomsskole, 6. og 7. klasse. For vår datter betydde dette blant annet matematikk som nesten hele tiden beveget seg på nivå med norsk videregående skole. Lærere med meget høy utdannelse sørget for det faglige nivået. De hadde flere års spesialisering på sitt felt - og ikke all verdens andre fag. De var spesialister i det de underviste i. Det er lett å forstå hva som skjer når man setter et engasjert og kunnskapsrikt menneske foran elever sultne på kunnskap. (I motsetning til norske barn, har de italienske forstått at utdannelse er viktig.)

Skolen er kjedelig.

Også norske barn er sultne, faktisk to ganger i løpet av ti år. I mellomtiden tilpasser de seg virkeligheten. De starter i 1. klasse, sultne på å lære å lese og skrive. Endelig går de på skole! Så kommer de til overgangen mellom barne- og ungdomsskolen, kamplystne og klar for mer trøkk. De vil stilles krav til, få karakterer og kjenne alvoret. Dette er ungdomsskolen! I stedet opplever de at skolen fortsetter i den gamle tralten. Snart snakker de om hvor kjedelig skolen er. Og vi foreldre får stadig større problemer med å bortforklare manglene de beskriver. Én ting vi undrer oss over, er lærernes og skoleledelsens hang til å utsette alt. I Italia starter 1. klassingene med å lære lesing og skriving (selvfølgelig også skjønnskrift), noe alle skal beherske før jul. Med det samme drivet fortsetter det fremover med innlæring av alt det viktigste frem til de avslutter ungdomsskolen. Derfor er nivået så høyt.

Bli kjent-kos.

Videregående handler mer om repetisjon og enda mer fordypning, avhengig av linjevalg. En fin opplevelse for vår datter, var oppstarten av år 2. Den første uken ble viet til "recupero" eller repetisjon/gjenoppfrisking. Gjennom hele uken kunne de som ville, komme på skolen på ettermiddagen for friske opp sommerslappe mattehjerner. En skikkelig pangstart. Tilsvarende oppstart tilbake i Norge, bød på to ukers bli kjent-kos. Litt rart når alle kjente hverandre fra før. Italiensk skole er ikke perfekt, men norsk skole har mye å lære. Tenk deg om: Hva betyr skole for deg, og hva betyr skole for dine barn? Skole er faktisk det første møtet våre barn har med et arbeidsliv. At vi da skal lære dem at det ikke skal jobbes, stilles krav og måles, er fantastisk skummelt. Italienske barn blir skjøvet frem av familie og forventninger. De vet at de har denne muligheten til å lykkes, til å få en utdannelse som kan gi dem en jobb. Uten utdannelse, er jobbutsiktene skrale.

Videreutdanning.

Så, hva skjer i Norge? Jobb er én ting, men mange vil utdanne seg videre, og mange vil gjøre det utenlands. Uten et godt faglig grunnlag, er mulighetene for å studere utenlands sparsomme. For både foreldre og ungdommene selv blir det en skremmende tanke å skulle reise ut. Hvordan skal de klare seg? Også de håpefulle har fått med seg PISA-undersøkelsene som sammenligner kunnskapsnivået mellom elever på samme klassetrinn i ulike land. Norske resultater er nedslående. Det er ikke usannsynlig at dette, og viten om strenge fagkrav utenlands, skremmer mange fra å satse i utlandet. Vi er alvorlig bekymret for hva norsk skole gir både vår datter og andre ungdommer. Vi opplever gapet mellom norsk og italiensk skole som enormt og undrer oss sterkt på hva fremtiden bringer. Skal vi gjøre som foreldre flest, rasle litt med sablene og håpe at det går over? At skolen blir bedre før det er for sent? Med tider og stunder blir skolen i Italia et minne vi i familien deler mens vi gradvis glir inn i det systemet vi forlot for noen år siden. Det er utrolig hva man venner seg til. Hvis ikke vi hadde vært ute, hadde vi ikke engstet oss. Da hadde vi ikke visst bedre.

P.S.

Før vi reiste til Italia, diskuterte vi hjemmeundervisning med en lærer. Vi ville gjerne gjøre jobben riktigst mulig så ungen vår ikke ble hengende etter norsk skole. Svaret var betryggende: Vi kunne ikke ødelegge så mye mens vi var borte, sa læreren. Hun mente kanskje "i forhold til hva vi rekker mens dere er bortreist."