Best i bistand

Kjetil Storesletten anbefaler at norsk bistand legges om fra støtte til offentlige myndigheter i sør til frivillige organisasjoner i nord.

Eksempelet Uganda.

Grunnlaget for påstandene er to studier fra Uganda. Den ene påviser at lokale religiøse velferdsorganisasjoner opptrer altruistisk: De ansetter velkvalifisert helsepersonell til lønn under markedslønn, og tjenestene kommer fattige til gode. I den andre finner forskerne at mesteparten av et statlig tilskudd pr. elev ikke nådde frem til grunnskolene. Man kan ikke som Store-sletten trekke generelle konklusjoner om hvordan organisasjoner og myndigheter fungerer i Uganda ut fra to studier. Marcel Fafchamps og medarbeidere har vist at Uganda preges av et bistandsdrevet sivilsamfunn med svak intern forankring. Virkningene er høyst variable.

Faglitteraturen.

Man kan heller ikke som Storesletten trekke generelle konklusjoner om tjenester bør drives av organisasjoner eller offentlige myndigheter. Påstanden om at organisasjoner alltid er bedre enn offentlig sektor, har liten støtte i faglitteraturen. Noen organisasjoner tiltrekker seg engasjerte og kompetente medarbeidere, mens andre er skapt av bistanden og til egen utfoldelse. Norske organisasjoners problemer med sine partnere i sør illustrerer at korrupsjon, underslag og ressurssløsing ikke bare forekommer i offentlig sektor. Selv om de oppsiktsvekkende påstandene til Storesletten hadde vært riktige, kan man ikke basere bistanden på dem. Han gjør et sprang fra organisasjoner i sør til nord, uten vurdering av hva som kreves for utvikling. Erfaringen viser at mange gode, spredte bistandsprosjekter gir få resultater for landene som helhet. Organisasjonene er best der statene svikter. Ønsker man ikke bare å lindre nød, men å skape utvikling, bør bistanden hovedsakelig settes inn der dette målet deles av myndighetene.