Bevaring er viktigst

RETT TIL Å VITE.Det henvises til Cato Guhnfeldts reportasje om risikoen forbundet med flytting av vikingskipene i Aftenpostens morgenutgave man. 6. nov. og direktør Egil Mikkelsens svar samme sted tor. 9. nov.Jeg vil gjøre oppmerksom på et intervju i P2s "Detektor" 4. nov., med Mikkelsen og pensjonert professor Arne Emil Christensen, tidligere ansvarshavende for vikingskipene og den tilhørende samling. Intervjuet representerer den til nå viktigste nøkkelen til å forstå problemene flytting vil medføre, samtidig som det viser hvilke metoder som tas i bruk for å hindre en åpen dialog. Intervjuet dreide seg om to viktige prinsipper:

Bevaringsprinsippet.

I henhold til Kulturminneloven er forvaltningen av løse kulturminner overlatt spesialmuseer, hvor de arkeologiske museene har ansvar for jordfunn på land, som er eldre enn fra 1537. Ansvaret pålegger at funnmaterialet blir bevart for ettertiden, som del av kulturarven. Av den grunn er utlånspolitikken, ved for eksempel Kulturhistorisk museum, meget streng: Gjenstander lånes bare ut i den utstrekning gjenstanden tåler det og kravene til flytting, klima og lignende innfrir museets krav. Flere gjenstander utlånes derfor ikke. I tillegg kommer enkelte gjenstanders unike karakter. Når direktøren ved Kulturhistorisk museum går inn for flytting av vikingskipene med den risiko det innebærer, bryter han dermed de museale prinsipper om at bevaring er overordnet. Et prinsipp som til nå har vært fulgt for mindre verdifullt materiale enn skipene. Det er dette Christensen gjør oppmerksom på i intervjuet når han sier at fagetiske hensyn må gå foran andre hensyn. Han gir dessuten en informativ redegjørelse for skipenes tilstand, og hvilken risiko flytting vil medføre - uansett forsiktighetsregler.

Monopolprinsippet.

Christensen blir i intervjuet stemplet som illojal fordi han er uenig med direktøren, og at han uttaler seg om flytting mens han samtidig har et kontor på Vikingskipshuset. Det fremgår også at andre ved museet har uttalt seg i intervjuer, men siden trukket seg for å unngå å bli identifisert. Christensen benytter betegnelsen munnkurv. Slik blir direktørens oppfatninger enerådende både innad og utad. Det er med denne kunnskapen og på et slikt grunnlag vi andre må forstå at museets styre enstemmig gikk inn for flytting. Nå skal spørsmålet om flytting behandles sentralt på universitetet, med fare for at de som skal behandle flyttesaken mangler motforestillinger for å gå mot et enstemmig vedtak i museets styre.

Informasjonsbehov.

Publikum har rett til å få vite hva som kan skje dersom skipene og den tilhørende samling blir flyttet. De har rett til å få vite mer om kostnadsomfanget som vil omfatte flere milliarder, inkludert sikring, konservering, pakking, flytting, utpakking og montering på Sørenga. Mikkelsen argumenterer med at Vikingskipshuset mangler klimaanlegg og lokaler for formidling. En oppdatering av Vikingskipshuset vil imidlertid beløpe seg til en brøkdel av utgiftene til flytting. Museumstomten har dessuten plass for bygging av nødvendige tilleggsfaciliteter. En reguleringsplan for universitetets eiendom på Bygdøy er allerede utarbeidet og ble oversendt plan- og bygningsetaten i mai 2006.Den rådende situasjon innebærer at direktøren har posisjonert seg slik at han kan styre flytteplanene uten motforestillinger og nødvendig diskusjon. Det er derfor bare mediene som kan bidra til et kritisk søkelys på direktør Egil Mikkelsens forenkling. Men det haster!