HARRIET BJERRUM NIELSEN

FOTO: Privat

I klasserommet. I debatten etter Haralds Eias Hjernevask har mange stilt spørsmål om hvordan kjønnsforskere forholder seg til biologi. Svaret vil langt på vei avhenge av hvilket forskningstema den enkelte jobber innenfor. Selv forsker jeg på hvordan kjønn kommer til uttrykk i barns sosiale væremåte i ulike aldre og om dette har endret seg i takt med at samfunnet og familiene er blitt mer likestilt.

Et dynamisk forhold

Dette perspektivet utelukker ikke at kjønnstypisk adferd også kan ha å gjøre med biologiske disposisjoner. De siste 50 års biologisk forskning har oppdaget den menneskelige organismens fleksibilitet: Hjernen er ikke ferdigutviklet ved fødselen. Hormonproduksjon kan påvirkes av erfaring og situasjonelle faktorer. Effekten av genetiske disposisjoner kan dempes eller forsterkes. Dette har ført til at den gamle diskusjonen om arv og miljø er forandret: Når de to sidene ikke er statiske, blir spørsmålet om «hvor mye» som skyldes det ene eller det annet meningsløst. Hjerneforskningen har gjort store fremskritt de siste 20 årene: I dag er mulig å forske på hjernen mens den er i bruk. Men fortsatt er bildet, også når det gjelder kjønnets biologiske komponenter, meget uklart.

Derfor kan man med selektive referanser dokumentere nær sagt hva som helst. Det er dette vi ser i medieoppslag som fremstiller enhver ny undersøkelse som endelige fakta. Men her er det grunn til å utvise betydelig mer ydmykhet.

Forandring og kontinuitet

Når jeg sammenligner mine funn om jenter og gutter i klasserommet fra 1970/80-tallet med situasjonen i dag, ser jeg både forskjeller og likheter: For eksempel at jenter i dag deltar mye mer aktivt i undervisningen, at de får bedre karakterer, ikke minst i fag som matte og naturfag, og de er blitt mer ambisiøse. Det er også trekk som er lite forandret, især gjelder det jentenes opptatthet av relasjoner og guttenes av konkurranse. Form og dynamikk i de to kjønns jevnaldergrupper er også forskjellig og barndommens kjønnsoppdeling består.

Begge deler

Når noe endrer seg fort og noe annet langsomt, er det opplagt å spørre seg om det kan ligge en biologisk komponent i det som virker stabilt.

Det jeg finner kan minne om de gjennomsnittsforskjeller som psykologisk forskning har påvist på tvers av kulturer. Det er altså tenkelig at det kan finnes en biologisk komponent her, men hva den består i og hvordan den påvirker adferden, har vi, ifølge biologene selv, bare sporadisk viten om. Det er ikke slik at kjønnet adferd kommer i sammenhengende pakker: Det er fullt mulig å være kjempeflink både i språk og i matematikk. Eller å være omsorgsfull og samtidig trigges av konkurranse. Det betyr at det ikke er de samme individer som er «typiske» for sin kjønnsgruppe innen alle dimensjoner.

Hvor relevant?

Som samfunnsforsker er jeg interessert i små og store endring av kjønn i vår tid – noe som til gjengjeld ikke er en påtrengende problemstilling innen biologien. Da forekommer det å være en bedre investering at jeg bidrar med undersøkelser av hvordan adferd faktisk forandrer seg og hvordan nye og gamle trekk virker sammen, enn å gjøre meg selv til kvasibiolog.

Barns utviklingsmulighet

Det trenger heller ikke å ha noen stor betydning for pedagogikken å avgjøre på hvilke måter kjønnet adferd henger sammen med biologisk disposisjon, identitetsdanning og læring: I alle tilfelle handler pedagogikk om å fremme det enkelte barns utviklingsmuligheter. Å utgå fra at alle jenter trenger ekstra matteundervisning eller at alle gutter er motorisk urolige, ville være en like stor mangel på respekt for det enkelte barn som å si at de er vokstavler som kan formes til alt de voksne ønsker.

Hvis vi for 30 år siden hadde slått oss til ro med at det sikkert var biologisk betinget at jenter var passive i klassen, dårlige i matematikk og ikke kunne spille fotball eller hoppe på ski, ja, så hadde de vært slik i dag også. Da hadde vi innsnevret deres biologiske utviklingspotensial. Noen hadde kanskje ønsket det slik, men da må de begrunne det med eget verdisyn og ikke med natur.