Bistandskritikere ties ihjel

I stedet for å svare direkte på de problemstillinger som reises av blant andre Asle Toje i kronikken 8. mai, søkes kritikken tiet ihjel eller ufarliggjort ved å vise til det Solheim karakteriserer som "Frp-mytemakeriet: At du bare kan plukke opp det siste ryktet du hørte på byen og bruke det som bevis på at bistanden ikke virker".

Manglende resultater.

Solheim ønsker åpenbart ingen debatt om de manglende resultater, fraværet av alminnelig kvalitetssikring av bistandsprosjektene samt de tvilsomme koblingene mellom de enorme beløpene som er i spill og den korporative underskog av mer enn 150 statsunderstøttede private hjelpeorganisasjoner, bistandsbyråkrater, bistandsforskere og bistandspolitikere som han selv.Problemstillingen Toje reiser blir arrogant oversett på samme måte som kritikken fra Terje Tvedt ved Universitetet i Bergen og Øyvind Østerud ved Universitetet i Oslo og flere andre som over lengre tid er blitt søkt fortiet av det korporative bistandsetablissementet.

Tar æren for mye.

I stedet viser Solheim til at "barnedødeligheten i verden synker raskt, at vaksiner har spart over 20 millioner liv de siste par tiårene, at levealderen globalt har økt med 20 år på en drøy generasjon, at gjennomsnittsmennesket er høyere, mer velfødd, bedre utdannet og ved bedre helse enn på noe tidligere tidspunkt". Det er alt vel og bra, men det er vel kanskje en liten tilsnikelse å tilskrive norsk bistandspolitikk æren for utviklingen av vaksiner og økt gjennomsnittshøyde?

Bistandsklienter?

Det er imidlertid en avsporing. Det saken dreier seg om er konkret i hvilken grad norske bistandsprosjekter kan dokumentere positiv utvikling i mottagerlandene? I hvilken grad er vårt etnosentriske syn på utvikling legitim standard for dem vi har gjort til bistandsklienter? Blir skattebetalernes penger forvaltet effektivt?Har filantropien og forestillingen om, Norge som humanitær stormakt kommet i stedet for og ikke i tillegg til en målrettet utenrikspolitikk som effektivt ivaretar norske sikkerhetspolitiske, industri- og handelspolitiske interesser i en omverden hvor Norge fremstår stadig mer eksponert?Dette er spørsmål en bistandsminister bør kunne besvare i stedet for å servere skattebetalerne og velgerne banaliteter og utenomsnakk.