Brutalt for de minste

Det gjør jeg ikke. Derimot retter jeg kraftig skyts mot den sittende regjerings familiepolitikk, som så ensidig legger opp til denne praksisen. En familiepolitikk som tilsynelatende er god for likestillingen og travle foreldre, men brutal for de minste, særlig de svakeste blant dem. Og jeg spør hva slags rikdom vi har fått her i Norge dersom det virkelig er slik at begge foreldre nå er nødt til å jobbe full tid fra barna er ett år gamle.Sånn var det jo ikke i gamle dager, det vil si i begynnelsen av 1990-tallet. Da gikk 15 prosent av ettåringene i barnehage, nå gjelder det 70 prosent. Hvorfor? En skal være nokså naiv og dertil lite skolert i utviklingspsykologi for å mene at denne store endringen kan forklares ut fra de minste barnas behov. Jeg har fått svært mange reaksjoner på boken, blant annet fra førskolelærere som sier: Det er for tidlig med heldagsbarnehage for ettåringer, så små barn har det best hjemme en stund til. Flere sier at de ikke har mulighet til å gi barna det de har lest i pensum at de trenger så mye av: En-til-en-kontakt med en voksen. Men dette kan pedagoger bare si i e-poster, aldri offentlig, for det ville være å undergrave sin egen rolle. Og gjøre foreldre urolige. "Alle er ikke akademikere med egen hage og hjemmekontor", skriver Cecile Campos. Hun skaper et bilde av at det er en privilegert elite som velger å være hjemme med barna lenger enn foreldrepermisjonen, mens folk flest ikke har noe valg. Her er Campos lite orientert.

Middelklassen velger barnehage.

For det har alltid vært de best utdannede som har vært ivrigst til å få barna tidlig i barnehagen. Pågående NOVA-forskning viser at det er foreldre i den såkalte arbeiderklassen som synes det er for tidlig å sende barna ut av hjemmet når de er ett år (mens middelklassen mener at ettåringen vil kjede seg hjemme!). Tross svakere økonomi, er det disse foreldrene som i størst grad tar permisjon uten lønn for å være hjemme lenger. Våre valg på dette feltet handler om verdier og holdninger, kanskje enda mer enn penger. Alle har grunner for sine valg. Men hva sier det om familiepolitikkens og vårt samfunns verdier, at staten bruker over tre milliarder i året på å holde barn mellom ett og to år borte fra foreldrene? Det er det som er spørsmålet.