Byen må få pusterom

Visjonen. Utsikten til kompromiss mellom Riksantikvaren og Byrådet om deler av den nye bydelen i Bjørvika, må ikke få dempe innsatsen for å hindre nye brudd med visjonen om Fjordbyen.

Bjørvika er et eksempel på et problem som vil melde seg igjen. Krav om mer plass til institusjoner, arbeidsplasser og boliger gjør det vanskeligere å sikre harmoni mellom bebyggelsen og byens enestående omgivelser.

Allerede Peter Chr. Asbjørnsen slo fast at «Naturen har (...) gjort uendelig meget for Omgivelserne af Christiania». Han skrev om «Fjorden med dens øer, med dens i pittoreske Odder og Halvøer brudte Linier ... og ... åsene som en fjern Ramme».

Innramming

Vi må markere fjorden og åsene som innramning av hovedstaden i Europas blåeste og grønneste land. Visjonen om Fjordbyen kan fremdeles bidra til store skritt i den retning.

Men krav om tett og høy bebyggelse kan føre til at man ikke får det til. Og rikdommen på grønne områder utenfor tettbebyggelsen kan føre til mindre innsats for mer grønt og frie strender nærmere der folk flest bor.

Stå imot

Visjonene krever at myndighetene viser kraft til å stå mot krav fra grunneiere og utbyggere, som vil bygge høyt og tett for å tjene mer penger. Fordi privatøkonomiske lønnsomhetsberegninger gir uunnværlig veiledning i andre deler av økonomien, er det fare for at de blir brukt også når de kan villede, som i byplanleggingen.

Svakhetene viser seg også i at «vi mister de grønne lungene». (Aftenposten 7. januar). Det er først og fremst grønne lunger inne i bebyggelsen – tumleplasser for barn – som blir borte. Det haster med å slå fast som et overordnet krav at det skal være rikelig med grønt i alle boligområder, innen en avstand som er overkommelig for barn, og nok avstand mellom bygningene til at solen kan nå ned der barn leker.

Fattigdom

Noen ser høye hus som uttrykk for modernitet. Men høyhus kan også være utslag av en form for fattigdom, nemlig mangel på areal. USA ble et førende eksempel på at tomtemangel utløste en sterkere dragning mot himmelen i arkitekturen. Men i USAs hovedstad, Washington DC, vil man slett ikke ha høybygg som kan forstyrre dominansen av praktfulle, lavere bygg.

Men er ikke krav om mer grønt nær boligene, og forholdsvis lave bygninger, uforenlig med det begrensede areal man har til rådighet? Svaret må bli nei, hvis man ser regionen som en helhet. Det sies at man må planlegge for 200000 flere innbyggere i Oslo.

Helheten

Men målet kan ikke være å skaffe plass til et bestemt antall innen en enkelt kommune, men i byregionen som helhet. Norge har mer areal pr. innbygger enn noe annet land i Europa – bortsett fra Island. Men for å utnytte denne uvurderlige fordel, må man planlegge på tvers av grenser mellom ulike kommuner og utdaterte fylkeskommuner.

Grenser på kartet må ikke få føre til at man godtar lite plass mellom boligene, og tillater høyhus som tar sol og utsikt fra andre og skjemmer åsene som rammer inn byen.

Nye parker

Slike problemstillinger blir påtrengende når man kommer til deler av Fjordbyen som ennå ikke er ferdig planlagt. Det gjelder strandarealer som allerede tilhører det offentlige, både på østsiden av fjorden, og Filipstad. Meget av disse områdene er usedvanlig godt egnet til nye parker som kan gjøre byens grønne innramning mer fullstendig, og dens ansikt mot sjøen vakrere.

Man kan ikke hevde at det vil bli samfunnsøkonomisk kostbart å la være å bygge ved disse strendene, bare fordi man kan få meget penger for arealene hvis man selger dem til nye bygg. For samfunnet er det et viktigere spørsmål om det vil kreve mer eller mindre ressurser å legge byggene andre steder enn akkurat der hvor man kan få de beste friarealene.

De samfunnsmessige kostnader ved nye parker langs sjøen kan bli forholdsvis små.

Press

Men slik samfunnsmessig tenkning blir motarbeidet av eiendomsselskaper, som har som oppdrag å gjøre om frigjorte arealer ved fjorden til penger.

Men hvis denne organisasjonsformen for et offentlig eierskap fører til press for å bygge der hvor samfunnsinteresser tilsier at man heller bør få førsteklasses friarealer – da bør de egentlige eierne av disse selskapene – staten og kommunen – gi klar beskjed om hvor skapet skal stå.