Carlsens "det vil helst gå bra"-aksjon

USAs ambassade. Arkitekturskribent Jan Carlsen har grepet pennen i ambassadedebatten, og med sin artikkel gitt en politisk overbygning til den største og mest typiske av alle norske folkeaksjoner: "Det vil helst gå bra - vi lar det skure noen år til"- aksjonen. Dette passer som hånd i hanske for aksjonistene på Huseby og for de av våre politikere som alt for tidlig gikk ut og meldte nei til flytting av ambassaden nå.Vi er noen tusen mennesker her på Ruseløkka som ikke er med på Jan Carlsens tankeflukt:Alt og alle er terrormål så derfor blir det umulig med fysiske tiltak for å bekjempe terroren. De faktiske forhold som Jan Carlsen og andre bør merke seg er følgende: Den amerikanske ambassaden på Drammensveien ligger svært utsatt til: Den har offentlige veier rundt seg på alle tre sider. Selv med dagens sikkerhetstiltak kan ingen hindre terrorister i å sprenge ambassaden i lufta med bilbomber plassert i Hansteens gate, Løkkeveien og Drammensveien. Den alvorlige bieffekten er at det går med en skole og et par boligkvartaler på Ruseløkka.Vi som bor i dette området, blir minnet om denne trusselen daglig: Det er forbudt å stoppe med bil utenfor boligene i Løkkeveien; gjør du det allikevel for å slippe av din gamle mor som er dårlig til bens, er bevæpnet personell fra ambassaden der på få sekunder. Får Wang videregående skole fraktet garderobeskap til skolen, kommer det straks bevæpnet personell med bombesøkerutstyr. Dette er realitetene.Nå har vi mulighet for å fjerne ett av de mest opplagte terrormålene i Oslo. Dette kan gjøres ved å flytte ambassaden til Huseby. Her vil den få den en sikkerhetssone rundt seg som gjør "den svært lite sårbar", for å sitere forsvarsanalytiker John Berg.Jan Carlsen og andre som vil forhindre flyttingen til Huseby påtar seg et stort ansvar ved å forlenge den tiden vi på Ruseløkka skal være naboer til et av landets mest opplagte terrormål.Til slutt vil jeg minne Jan Carlsen om at han tidlig på 70-tallet skrev manus til et stykke som ble sendt i fjernsynsteateret og het " Bydelen som ikke ville dø" Stykket handlet om Ruseløkka/Skillebekk beboerforening, og det arbeidet vi gjorde for å redde boligområdene her i sentrum fra forslumming, gjennomgangstrafikk, snikkontorisering og tap av grønne lunger. Vi har holdt på i over 35 år, lever i beste velgående og vil fortsatt ikke dø.