Dagfinn Nordbø: Med ironi som krykke

Kronikken i Aftenposten 22. august er skrevet av en barnevernspedagog og tekstforfatter med sterk sans for "frispark". Og frispark it is.

Det fine med frispark, i motsetning til straffespark, er at man ikke er tvunget til å sikte rett på mål for å få full uttelling, og dette faktum skal Dagfinn Nordbø være svært glad for. Han virker nemlig en smule desorientert i forhold til målets posisjon. Målet later til å være de tøylesløse nettdebattene, og ballen er et slags sammensurium av ironiske og lett nedlatende karakteristikker av mediefolk og blogger. Dagfinn Nordbø sparker altså ball, og jeg plukker den herved opp.

"Vi kan takke bloggerne og nettinnleggskribentene for at Norge fremdeles er et fritt land"

Ingenting svir som litt bitende ironi. Men da må ironien treffe. Det gjør den jo ikke her. Nordbø gjør sitt beste for å tegne et bilde av en nettdebattkultur som ikke er verdt elektronikkverktøyene den er skrevet med. Han illustrerer rikelig med sitater fra de fra før så beryktede VG-bloggene.

Nordbø fremstiller disse sitatene som om de skulle være normen for nettdebatter generelt. Men det er de jo ikke. Denne type kommentarer kan man selvsagt snuble over både her og der, spredt utover det ganske internett, men de er fremdeles sterkt i mindretall blant alle ytringer som finnes der ute. Tekstforfatterens generalisering blir litt håpløs, for å si det mildt.

"Er det ikke storslagent at Folket får lov til å frembringe sin utilslørte mening(...)"

Folket. Med stor F. Jeg tenker Dag Solstad. Jeg tenker elitist. Jeg tenker i hvert fall ikke demokratisk frihet.

"Til enhver tid pågår anslagsvis 10000 debatter, ikke minst på avisenes debatt- og bloggsider"

Jeg aner ikke hvor Nordbø har dette tallet ifra, men jeg merker meg at han forsøker å favne alt av nettdebatter som pågår i øyeblikket, samtidig som han spesielt nevner mediehusenes mer eller mindre modererte debatt- og bloggtjenester. Og så vidt jeg har forstått er Nordbø svært opptatt av VGs tjenester. Hadde kronikken hans vært konsentrert om en nyansert kritikk av VG spesielt, ville den kanskje holdt mål. Nå er den litt fugl, litt fisk. (Men ikke like mye laks som man skulle forvente, med tanke på at Nordbø også kaller seg selv "humorist". Ingen gladlaks dette her altså, til tross for utstrakt ironibruk.)

Nordbøs tekst inneholder verken nyansert kritikk av VG spesielt, eller nettdebatter generelt. Ei heller gir han et inntrykk av å ha forstått at det er ikke ytringenes innhold som først og fremst er demokratifremmende, men muligheten til å ytre seg er i aller høyeste grad en forutsetning for et fritt demokratisk samfunn. Det innebærer at også søplete ytringer av og til ser dagens lys. Han har imidlertid rett i at det regelmessig dukker opp lovstridige ytringer under avisenes debattråder, og at det representerer et problem.

Hvis kronikken er et forsøk på å debattere ytringskultur på nett og mangel på moderering, skulle jeg ønske han heller hadde konsentrert seg om de ulike debattklimaene, og videre de forskjellige funksjonene disse har. Til slutt kunne han kanskje, om han var dyktig nok, belyst de ulike konsekvensene både sterkt modererte, og skinnmodererte nettdebatter har. At steder som VG.no og Hegnar Online er nettsteder med svak moderering er godt kjent, vi burde ikke måtte lide oss igjennom middelmådig ironi for å få dette bekreftet nok en gang. Skjerpings til Aftenposten for å ha publisert en såpass slapp kronikk.

Som deltaker på et skrivekurs i regi av UiO ble jeg sterkt advart mot å bruke ironi som virkemiddel på nett, det er en ferdighet de færreste behersker, og som regel går det leseren hus forbi.