De andre fortellingene

Debatten om kvinnelig omskjæring blant innvandrere i Norge er i gang igjen. Og rollene er blitt fordelt i henhold til en etter hvert velkjent formel: På den ene siden står kulturelt tilbakestående overgripere, naive forskere, veike sosialarbeidere og unnvikende politikere.Den andre siden er befolket med færre, men desto viktigere grupper, og inneholder strengt tatt bare tapre ofre og en håndfull heltemodige menneskerettighetsaktivister med mot til "å si det som det er".

Triste enkelthistorier.

Grunnlaget for debatten er triste enkelthistorier som fører til allmenn enighet om at noe bør gjøres. Enkelte foreslår dramatiske innskrenkninger i de sivile rettighetene til en navngitt etnisk minoritet. Ved en tidligere anledning ble det også foreslått obligatoriske underlivsundersøkelser på samtlige jenter i landet. Det er ingen offentlig diskusjon i Norge om hvorvidt kvinnelig omskjæring er en god eller dårlig idé. Spørsmålet handler om hvilke fremgangsmåter som er effektive. Helsevesenet arbeider, ofte i samarbeid med forskere og helst med gruppene det gjelder, for å finne egnede virkemidler.

Tillit torpedert.

Tidligere erfaringer har i denne sammenheng vist at ikke all offentlig debatt er av det gode. For noen år siden ble mange somaliere sjokkert over å høre en serie sjikanøse påstander om dem som gruppe, fremsatt i full offentlighet.Som et resultat ble arbeidet med gruppene satt kraftig tilbake, fordi tillit som møysommelig var bygget opp, ble torpedert gjennom stigmatiserende og nedsettende medieoppslag om somaliere.

Innskrenkning av rettigheter.

Det kan tenkes at politiovervåking og inndragelse av pass ville bidra til å få slutt på praksisen. Men sannsynlig er det ikke. Dessuten vil noen måtte spørre hvor illiberale midler et antatt liberalt samfunn er villig til å ta i bruk.Noen ville kalle en slik fremgangsmåte å skyte seg selv i foten. En innskrenkning av borgerrettigheter, som vanskelig kan tolkes som noe annet enn en fiendtlig handling, vil ellers knapt fremme integrering, uansett hva man legger i ordet.

Utførlige beskrivelser.

Så langt de veike sosialarbeiderne og unnvikende politikerne. Neste spørsmål er hva det betyr når forskere gang på gang blir omtalt som naive i sammenhenger som denne. Det korte svaret er at forskerne må gi utførlige og balanserte beskrivelser og analyser. De dominerende historiene om somaliere i en bredere offentlighet kan grovt sett deles i to.

Integrering av minoriteter.

Den første historien handler om det norske samfunnets manglende evne til å integrere minoriteter, noe som gjerne forklares med at akademikerne har smittet andre med kulturrelativistisk vankelmodighet. I stedet for å stille krav til flyktninger og innvandrere, aksepteres det stilltiende at de "ikke lar seg integrere" i majoritetssamfunnet. Den andre historien handler om tradisjonelle patriarkalske familieverdier, med eller uten muslimsk rettroenhet som ingrediens, med særlig vekt på menns overgrep overfor kvinner og barn.

Stor gjennomslagskraft.

Begge historiene er egnet til å appellere til rettferdighetssansen. Den første har som sitt budskap at gratispassasjerer må unngås. Den andre forteller at alle mennesker rent faktisk ikke er like mye verdt, selv om det burde ha vært slik. Begge historiene har potensielt stor gjennomslagskraft når de knyttes til konkrete enkeltpersoner. Det er flere grunner til at forskere ikke kan begrense seg til disse to historiene, selv om de gjerne forteller dem også.

Feil å generalisere.

For det første er det alltid feil å generalisere om hele, navngitte etniske grupper med hensyn til kulturell praksis, verdier og så videre. Like lite som alle norske, er alle somaliere begeistret for alle aspekter ved forfedrenes tradisjoner. For det andre er historier av denne typen flertydige. De kan fortelles på flere måter, med ulikt resultat. Du kan ikke kalle en spade for en spade når du vet at spaden, foruten å være en spade, også er et greip, en ljå og en rive.

Ikke representative.

For det tredje kan ikke samfunnsvitenskapen gå ut fra empirisk materiale av typen "tante fra Drammen". Når sosiologen Katrine Fangen sier at enkeltstående lidelseshistorier ikke er representative for en hel etnisk kategori, skyldes det at hun sitter på store mengder data om somaliere i Norge, og vet at de er forskjellige.Hadde hun derimot sagt at bare én type historie er sann og relevant, ville hun med rette ha kunnet kalles naiv.

Symptomer og årsak.

Baserer man en samfunnsanalyse bare på individuelle historier, risikerer man ikke å se skogen for bare trær. Dermed forveksles symptomer med årsaker.Når vi i dag vet at man ikke blir kvitt kriminalitet ved å sette alle lovbrytere i fengsel, så lenge man ikke gjør noe med årsakene som skaper kriminalitet, skyldes det samfunnsforskning som har vist at skogen finnes, selv om det bare er trærne som kan ses med det blotte øye.Samfunnsforskning er det motsatte av populisme.

Fortelle noe annet.

For det fjerde må forskere også fortelle andre historier enn de mest iøynefallende og medievennlige. Somaliere i Norge kan selvfølgelig vurderes med utgangspunkt i en målestokk som tilsier at den eneste relevante horisonten består i "integrasjon i det norske samfunn". På en slik skala skårer mange dårlig. Men det går også an å se somalierne på deres egne premisser, og ta utgangspunkt i deres innbyrdes forskjellige livshistorier og livsverdener. I så fall er det ikke nok å vite noe om Norge; man må også vite noe om Somalia.

Effektiv bistand.

Et transnasjonalt blikk på somalierne i Norge vil gi et annet resultat enn det nasjonale. For det første viser forskning at somaliere sender betydelige pengesummer til familie i hjemlandet; takket være sin asylpolitikk driver Norge altså effektiv bistand i et av verdens fattigste land. For det andre er kvinnelig omskjæring langt mer utbredt blant somaliere i Somalia enn blant somaliere i Europa. Utvandring kan altså være et middel til å slippe unna kniven! De få som slipper unna i Somalia, tilhører forresten gjerne dypt religiøse familier. De har fedre som vet at islam ikke sier noe om kvinnelig omskjæring.En sterkere islamisering av den somaliske befolkningen kunne med andre ord være et effektivt virkemiddel for å få slutt på uvesenet.

Krystallklar tale.

Poenget er at den somaliske utvandringen til europeiske land må betegnes som en spektakulær suksess for alle som ønsker å bekjempe kvinnelig omskjæring. Tallenes tale er krystallklar på dette punktet. Forskere må fortelle disse historiene også. Ellers mister de sin troverdighet, og kan heller ikke være genuint nyttige for offentligheten.