De er ikke fanatikere

Islamdebatt. Siv Jensen, Karita Bekkemellem og Hege Storhaug har vært usedvanlig islamkritiske de siste ukene. Den tilsynelatende alliansen mellom Jensen og Bekkemellem i avvisningen av hijab i politiet, er et illustrerende eksempel på at debatten om islam skaper nye allianser – med tilhørende forvirring i norsk offentlighet.

Muslimsk identitet.

For en stor gruppe muslimer er det viktig ikke å spise svinekjøtt og avstå fra alkohol. Mange kvinner signaliserer sin muslimske identitet ved å bruke hodeplagg, for eksempel en hijab. Tanken om at muslimer bør gifte seg med muslimer, og avstå fra sex før ekteskapet, står sentralt for mange.

Slike verdier er utvilsomt på kollisjonskurs med norske sekulære verdier. Det er greit nok. Bekkemellem, Jensen og Storhaug må gjerne protestere mot alt muslimer står for. Problemet er mangelen på differensiering. Den blir ganske grell når Bekkemellem mener det er relevant å sammenligne hijab og kjønnslemlesting.

Toleranse.

Norge kan ikke og skal ikke akseptere flerkoneri, kjønnslemlesting av jentebarn eller dødsstraff for homofile. Vi skal rase mot muslimer som forsvarer holocaust eller selvmordsbombing. Samtidig er det forskjell på å barbere seg og skjære av seg hodet. Toleranse i et pluralistisk samfunn handler blant annet om å ta hensyn til andre menneskers utøvelse av tro – innen rimelige grenser.

Siv Jensen sier at hun ikke vil tvinge muslimer til å spise svinekjøtt. Fint. Samtidig gjør hun et unntak for muslimske fanger når hun hevder at de ikke kan forlange halalmat. Dermed viser hun at det ikke alltid er lett å se forskjellen mellom å vise respekt for menneskers religiøse overbevisning og si nei til «religiøse gruppers særkrav».

Vennlighet og respekt.

Andelen muslimer i Norge øker. Det betyr imidlertid ikke at muslimer flest bare venter på en anledning til å «islamisere» landet vårt. Selv tilhører jeg en organisasjon som i en årrekke har hatt mange misjonærer i områder der majoriteten er muslimer. Det gjelder blant annet Indonesia, Mali, Kenya (i øst) og Elfenbenskysten. Misjonærene opplever stort sett å bli møtt med vennlighet, nysgjerrighet og respekt. Kirker og moskeer kan ofte ligge nære hverandre. Svært sjelden støter misjonærene på streng Sharia-lovgivning eller forsvar for terror.

Muslimsk rettspraksis.

Dermed skal ikke situasjonen i alle muslimske land idylliseres. Altfor mange steder fører konvertering til vold. I land som Iran, Sudan og Pakistan er lovverket preget av tradisjonell muslimsk rettspraksis. Konsekvensen er at mennesker kan bli idømt såkalte hudud-straffer – straffer som finnes i Koranen – og som for eksempel kan bety avhugging av kroppslemmer. Så skal det føyes til at slike straffer ganske sjelden gjennomføres.

Hege Storhaug mener at hijaben avler splid, sørger for at kvinner uten slør blir trakassert og mener det er absurd at kvinner bruker hodeplagg for ikke å «friste» menn. Innvendingene er relevante. Selv ser jeg argumenter for å avvise hijab i politiet. Likevel blir ikke politiet islamisert av at muslimske kvinner bruker hijab. Strenge muslimer protesterer nemlig mot at «deres» kvinner i det hele tatt har arbeid utenfor hjemmet – og enda mer mot at de må pågripe menn.

Enøyd påstand.

Uansett kan ikke engang Hege Storhaug vite hvor mange kvinner som bruke hijab frivillig eller fastslå kvinnenes motiv. Det er dessuten noe enøyd ved påstanden om at kvinner er «frie» og slipper å bli sett på som «objekt» bare de slipper hijaben. Mediene har fortalt mange historier om tenåringsjenter som kler av seg på Internett fordi de søker bekreftelse og vil være «sexy». Det kan kanskje forklare hvorfor noen går til motsatt ytterlighet.

Mye kan tyde på at avstanden mellom mange muslimske verdier og den sekulære norske virkelighet øker. Skal vi bygge bro og forstå hverandre, må vi skille mellom ulike former for islam. Og islamisme handler ikke om hijab eller halal.