De fleste kvinner ønsker barn

Fødselspress. Mange kvinner tenker nok som Anne Bitsch i sin kronikk i Aftenposten 16. juli. Hun misliker presset om å få barn når man er rundt 30 år. Det er forståelig. Det er hardt, ulønnet arbeid gjennom svangerskap, fødsel og livet ut. Likevel er det kanskje flere kvinner som ønsker barn, men ikke har anledning eller ikke får det til selv om de forsøker enn det er som ikke ønsker barn.

For dem er ikke biologiens skjebne stadige barnefødsler og store omsorgsoppgaver, men manglende fruktbarhet. Biologien som grunnlag for kvinners skjebne, er ikke det den var for 100 år siden, men den har tatt en ny form. Samfunnsskapte forhold har gjort det vanskelig å få barn før det er for sent. Syv prosent av danske kvinner får barn etter assistert befruktning, enda flere lykkes ikke selv med assistert befruktning.

Mange krav.

Den moderne kvinnen har mange ulike krav rettet mot seg. Hennes identitet er knapt knyttet til moderskapet. I stedet har vi fått et samfunn hvor omtrent femten prosent av kvinner i Norge har tatt abort før fylte 26 år, og der lønnsarbeid er en forutsetning for foreldrepenger. Kvinner må ha jobb for å kunne få barn. Samtidig har mennene har oppdaget hvilken gave det er å ha omsorg for sine barn og spiser seg gradvis inn på kvinners domene. De har god hjelp av 60 år gammelt feministisk tankegods og nye politiske føringer.

Hvorfor sitter moderne unge kvinner og godtar de samfunnsskapte rammene som gjør det vanskelig å få barn i midten av 20-årene når det fra naturens side er best? Hvor er kvinnene i debatten om retten til omsorgen for barna de skaper?

Morgendagens feminisme.

Dagens muligheter til kontroll over reproduksjonen har skapt nye utfordringer for kvinner og for videreføring av slektene. Å bli mor er ikke lenger en selvfølgelighet, som Bitsch påpeker. Kanskje morgendagens feminisme vil dreie seg om å synliggjøre de forholdene i samfunnet som svekker kvinnens betydning som mor?