Språkrådets direktør Sylfest Lomheim ba om bråk da han definerte nordmann som "etnisk nordmann" og pakistaner som pakistaner. Skal de to aldri møtes? spør Knut Olav Åmås ("Negeren og nordmannen, 5. november). Det er lett å påvise at Lomheims definisjon er problematisk. Når blir man norsk?
Et homogent samfunn som det norske ville uansett hatt problemer med å håndtere en så stor og rask demografisk endring som landet har opplevd de siste tretti år. Mistroen som tidligere ble rettet mot innflyttere til byen eller bygda, vendes nå mot nye landsmenn. Det er den allmennmenneskelige skepsis mot den fremmede som slår inn, og den finnes over hele kloden. Langt mot nord, der historien har gått sakte og ofte hus forbi, har den fått gode kår.Åmås skriver at ord integrerer eller ekskluderer. Tja. Ord definerer. De trekker grenser, men å si at de gjør det ene eller andre blir for enkelt. Ord gjør mange ting på én gang. Historikeren Knut Helle skriver i et nytt verk om Vestlandet om de store regionale forskjellene og personlighetstypene: Ryger og horder, sogninger, bergensere, jærbuer - alle har sine særtrekk og er blitt karikert. - Men noe var det likevel i dem, sa Helle om stereotypene. Folk er likevel mer enn dem.
En annen lojalitet.
Det samme er våre nye landsmenn. De er fremfor alt forskjellige. Noen forsøker utvilsomt å bli norske, i betydningen slå rot her. Åmås' innvendinger dreier seg særlig om folk født i Norge. Er ikke de norske? Dette er det kritiske punkt, slik jeg oppfatter Åmås. Men han unngår behendig å nevne at det finnes mange familier hvis primære lojalitet er til opprinnelseslandet og/eller islam. Denne utviklingen mot parallellsamfunn har den senere tid alarmert flere. Hva er det å være norsk? Det handler om identitet. Jeg tror mange "innfødte" ser etter et ønske om og vilje til å tilpasse seg. Spørsmålet om hvem som er nordmann kan ikke skilles fra spørsmålet om hva det er å være norsk. Det finnes mange definisjoner. Men "innfødte" føler at det er viktig å bevare en kontinuitet, som handler om historie, lokalsamfunn, slekt, og som beveger seg på mange plan. Tilsammen gir det oss tilgang på en kode og et språk som gjør at vi forstår hverandre. Demokrati bygger på tillit. Hvis dette språket mangler kan vi ikke snakke sammen.
Ingen konklusjon mulig.
Derfor blir det helt feil når Åmås drar frem det belastede ordet "rasetenkning". Det er å torpedere enhver videre meningsfull samtale.Går det an å trekke noen konklusjon? Neppe. Vi befinner oss i en flytende situasjon, og det samme må nødvendigvis begrepene gjøre.
Kommentarer