KAN EN SERIE med bøker "oppdatere det mentale kartet over Norge"? Jeg tviler, men dette er faktisk ambisjonen bak bøkene fra forskningsprogrammet Culcom, som står for "Kulturell kompleksitet i det nye Norge".To kom i fjor, "Trygghet" og "Normalitet". Denne uken utgis antologien "Frihet", med Thomas Hylland Eriksen og Arne Johan Vetlesen som redaktører.Til tross for at de unnselige utgivelsene innholdsmessig spriker i alle retninger, er de faktisk et stykke på vei en slik oppdatering av bildet av Norge. Men hvordan er det mulig å utgi en bok med 12 artikler og 282 sider og ikke finne én skribent med etnisk minoritetsbakgrunn, i et prosjekt som kaller seg "Kulturell kompleksitet i det nye Norge"? Det er utrolig.

Ingen verdsetting.

Boken er likevel et verdifullt bidrag til enhver norsk debatt om frihet heretter. Den er provoserende: En bok om frihet som inkluderer alt annet enn en verdsetting av friheten i seg selv. Er det et fremmedelement i en sakprosabok med akademisk tilsnitt? Dette prosjektet bedriver på sin side mest en ideologisk betinget kritikk av det redaktørene kaller "samfunnets bejaelse av valgfrihet" - når frihet settes synonymt med individuell valgfrihet.Ja, med unntak av Unge Høyre-leder Torbjørn Røe Isaksen, er bidragsyterne nesten monomant ute etter bare å problematisere friheten. Det er tidvis en surhet og en muggenhet over prosjektet som gjør meg forstemt. Er det virkelig ikke mulig, samtidig som man problematiserer friheten, å verdsette at vi faktisk lever i de frieste samfunn historien noen gang har sett, med de rikeste muligheter for det største antall mennesker noensinne?Antropologen Henrik Sinding-Larsen mener endatil at den økologiske krisen vil gjøre trygghet og brorskap viktigere enn frihet i årene som kommer. Friheten vil bli klart svekket. Men tror han at en mer autoritær politikk vil løse miljøproblemene og samtidig skape levelige samfunn? Skal kanskje de nyautoritære stormaktene Kina og Russland bli forbildene nå?

Individorientert frihet.

Men det er selvsagt nødvendig med korrektiver til nåtidens overfladiske dyrking av en ekstremt individualisert frihet. Arne Johan Vetlesen, Norges viktigste filosof i dag, påpeker at det som feires som individuell frihet innebærer nye former for tvang. Og det å tillegge enkeltpersonen grenseløst ansvar for egne valg, kan føre til forakt for enhver som ikke greier seg så godt.Filosofen Einar Øverenget blir et eksempel på en slik mentalitet når han i sin egen ferske bok, "Livets øyeblikk", hevder at "ikke omgivelsene, ikke gudene, ikke genene - bare du bestemmer over ditt liv". Jeg har stor sans for et konsekvent frihetsorientert valgperspektiv. Men det blir problematisk når det ser bort fra enhver annen makt og kontekst.Derfor er "Frihet" en viktig, kritisk bok, tross muggenheten som fortrenger enhver begeistring for tilkjempet frihet.Det er for øvrig fascinerende hvordan virkelig frihet alltid innebærer muligheten til å velge ufrihet, altså til fritt å velge bort selve friheten. Mange frykter friheten, for den er òg frihet til å gå til grunne, om enn dét er relativt besværlig i en altomfattende velferdsstat som den norske.Røe Isaksen formulerer det best: Kan et samfunn som elsker likhet og enighet så sterkt som det norske, elske friheten - også når den er stygg, uregjerlig og ypper til konflikt?