Den norske rasismen

En ung kvinne fra Nigeria må sitte og høre på negervitser i kantinen på jobben, og blir antastet som prostituert på gaten i Oslo. En 32-åring fra Eritrea som er topputdannet i Norge søker 80 jobber på fem år, men får ingen jobb der han kan bruke sin kompetanse.En mann fra Liberia kommer ikke inn på norske utesteder. Dørvaktene finner alltid en unnskyldning for ikke å slippe ham inn.Jeg satt og tenkte på disse tre historiene da jeg deltok på et seminar om rasisme i Oslo i går ettermiddag. Det var et viktig seminar, arrangert av Antirasistisk Senter som snart runder 25 år. Fordi det ikke tok utgangspunkt i de største mediesakene der rasismeanklager er blitt fremmet - i Obiora-saken mot politiet, i Ali Farah-saken mot ambulansesjåfører. Man var mer opptatt av den rasisme og diskriminering som skjuler seg i systemene og institusjonene. Og som derfor er så godt som usynlig, for dem den ikke rammer.

Ordet som skremmer.

Seminaret - der fire av fem paneldeltagere for øvrig var hvite - illustrerte at det finnes knallhard motstand mot selve begrepet i Norge i dag. Mange vil omdøpe rasismen, det vil si den typen diskriminering som bunner i et menneskes hudfarge eller etnisitet, til noe annet. Det er et ord som skremmer, "rasist" er en av de hardeste anklagene du kan rette mot noen. Derfor blir det da også urettmessig brukt som maktmiddel og hersketeknikk, for eksempel mot Oslo-politiet når det går inn blant ungdom i voldelige og kriminelle etniske minoritetsmiljøer. Det er "ordet som stempler djevlene", for å sitere en boktittel av den norske antropologen Inger-Lise Lien.Jo, det er ubehagelig å snakke om, men enda mer ubehagelig å oppleve, mener Antirasistisk senters leder, Kari Helene Partapuoli. Den 15. april i år skrev hun en replikk i Aftenposten med tittelen "En rasist i oss alle!". Den satte årsrekord i både hets og velformulerte reaksjoner, ifølge henne selv, iallfall utenfor avisspaltene. Hennes budskap var at det ikke tjener noen at man personifiserer debatten og utpeker rasistene blant oss. Aggresjonsnivået hun møtte i ukene etterpå, var høyt. Og det var dels preget av at rasismen, fremdeles ifølge henne, har fått en ny terminologi: "kultur" og "religion". Moderne rasister prater ikke lenger om raselære, biologi eller "utlendingene". De hevder bare å være ute etter å øve kritikk mot andre kulturer og religioner (les: islam).Hun har et poeng. Men her finnes det også dype fallgruver for antirasistiske aktivister: De må greie å skille det fordekte hatet mot "de andre" fra den legitime og gjerne harde kritikken av kulturelle og religiøse praksiser som krenker individene og menneskerettene.

Mot usynliggjøring.

Jeg er en av dem som har ment at rasismebegrepet er for utvannet i dag, og brukes altfor ofte. Jeg er ikke lenger like sikker på det. Det er ingen tvil om at det av og til blir brukt urettmessig. Men adskillig viktigere er det å bekjempe usynliggjøringen av rasisme i Norge i dag. Det sterke ordet trengs.Ja, pynter Høyres Per-Kristian Foss på en grim virkelighet når han sier det skyldes frykt, og slett ikke rasisme, når mange norske arbeidsgivere vegrer seg for å ansette innvandrere? Gjør skribenten Jan Arild Snoen, som var på seminaret i går, rett i å snakke om fordommer heller enn rasisme? Han aksepterer ikke å bli kalt rasist når han sier at han aldri kan tenke seg å kjøpe bruktbil fra en person av romfolket, fordi han vet at det ikke er lurt. Eller når han sier at han aldri kan tenke seg å gi penger til en rumensk trekkspiller eller tigger på gaten i Oslo, fordi han vet de tilhører et kriminelt miljø.

Hverdagslivets rasisme.

Ordvalget og begrepsbruken er et mindre problem enn at alle beretningene om hverdagsrasisme er i ferd med å bli borte fra mediene, fordi de er så gammelt nytt: Dørvakter som avviser fargede, flyplasstollere som stopper nesten bare folk de tror er asiater eller afrikanere, husselgere som ikke vil akseptere høyeste bud fra etniske minoritetspersoner.Torsdag i denne uken skrev nyvalgt leder i Norges Eiendomsmeglerforbund, Christian Dreyer, et kort innlegg på Aftenpostens økonomidebattside der han fortalte at forbundet nå har vedtatt at meglere rett og slett skal si opp salgsoppdrag hvis en selger ikke vil handle med for eksempel en kjøper med annen hudfarge. Det korte innlegget er fullt av sinne. Dreyer skriver at diskriminering er "ondskap", at det virkelig er på tide å vise avsky for "en væremåte som vi ønsker å bli kvitt".

Hver femte.

Det er denne diskrete, skjulte rasismen som fargede huskjøpere og leieboere møter som er typisk for Norge, ikke den aggressive, offensive, knyttet til ekstreme grupperinger. En MMI-undersøkelse foretatt for Integrerings- og mangfoldsdirektoratet nylig, viste at hver femte ikke-vestlige innvandrer har opplevd diskriminering, og hele 60 prosent av dem som har afrikansk bakgrunn.Det overrasker ikke. Mange ble derimot overrasket da en stor undersøkelse der 10 prosent av norske journalister deltok, ble lagt frem på journalistkonferansen SKUP i april. Den viste nemlig at en av fire norske journalister mener de har en rasistisk kollega. Men journalistene og redaktørene gikk rundt på konferansen og var mest opptatt av at undersøkelsen nok hadde alvorlige metodeproblemer.

Etnisk homogent.

Kanskje ikke så overraskende, det heller, når norsk rasisme utspiller seg på en bakgrunn av nesten total etnisk homogenitet i alle ledende, mektige miljøer i samfunnet - enten det er mediene, kulturlivet, styrerommene i næringslivet eller sjefskontorene i departementene og kommunene. Norge er i ferd med å anta visse trekk av et klassesamfunn delvis basert på etniske skillelinjer.Og enten man kaller det statlig og kommunal rasisme eller man velger å kalle det diskriminering, er det et faktum at offentlige etater i dette landet ikke engang gidder å kalle én etnisk minoritetsperson inn til intervju for ledige stillinger, slik Regjeringens nye politikk pålegger dem å gjøre.

Systematiske politikere.

I debatten mellom advokat Abid Q. Raja og tre Fremskrittsparti-politikere her i avisen i senere tid, påpekte en "fortvilet mor" som hadde fått sin sønn slått ned av en gjeng med etniske minoritetsungdommer, at det ikke kan være rasisme "å påpeke at ikke-vestlige innvandrere topper mange negative samfunnsstatistikker". Det har hun fullstendig rett i. Men det hersker ikke akkurat mangel på slike påpekninger i dag. Det som mangler er derimot politikere som tør å gå systematisk til verks og si: Her og her og her finner vi rasisme i det norske samfunnet i dag.I stedet er den typisk norske måten å møte rasismeanklager på å forsvare seg med at folk er for nærtagende, at en ytring ikke var vondt ment, derimot som en spøk - eller at den som sa noe rasistisk dessverre var full! Alt blir redusert til tilfeldige enkeltepisoder. Ikke rart lovverket mot rasisme knapt håndheves i Norge. Onsdag fortalte Bergens Tidende at en beruset mann som kalte en kvinne for "jævla neger" og "jævla degos" er frikjent for rasistiske ytringer.Den dommeren er neppe ukens antirasistiske helt. Det er derimot lederen i Norges Eiendomsmeglerforbund.