• Innvandring og etniske forskjeller skaper gnisninger. Det har alltid gjort det og vil alltid gjøre det, skriver Bjørn Stærk.

    FOTO: Junge, Heiko

Den norske rasismen

Gnisningene mellom etniske nordmenn og innvandrere kan ikke løses med antirasisme og humanitære idealer

Mina Adampour forsvarer Aftonbladet-spaltisten Ehsan Fadakars angrep på den norske rasismen. Hun mener de som ler av Fadakar ikke forstår hvor mye rasisme og mistenksomhet de som har innvandrerbakgrunn møter i Norge.

Fadakar er en dårlig alliert i kampen mot rasisme fordi han kan for lite om Norge til å si noe om den. Han har samlet noen fakta, men forstår ikke konteksten. Som Anders Giæver påpeker leser han norske medier litt som islamhatere leser Koranen. Han ser hva som står der, men bryr seg ikke om hvordan det faktisk brukes. Det ville kreve ydmykhet og hardt arbeid.

Når Fadakar i tillegg bruker så sterke ord som han gjør blir resultatet morsomt. Retorikken hans hører hjemme i den polariserte svenske innvandringsdebatten, hvor ytterkantene rår og de moderate holder hodet lavt. Derfor latteren. Det minner om Classe Ekman fra Åpen post.

Men jeg tror Adampour har rett. Den etnisk norske eliten snakker over hodet på minoritetene, og forstår ikke hva de møter i hverdagen. «Rasisme» er et tåkete ord som er vanskelig å bruke fornuftig lenger, så la oss si det mer konkret: Vold, trusler, hat, mistenksomhet, frykt, arroganse, nedlatenhet, uvitenhet og dobbeltstandarder.

Les også

«Jeg kaller deg modig, Ehsan Fadakar»

Mina Adampour om den svenske kritikken av Norge.

Det er ikke slik at nordmenn flest er voldelige eller hatefulle rasister. Det er her antirasistene har bommet. De har brukt opp rasiststempelet ved å overdrive og tolke all innvandringsskepsis i verste mening. Men det skal ikke mange drittsekker til for å gjøre hverdagen din mye skumlere. Og selv om all mistenksomhet ikke er rasisme tror jeg summen av den, som innvandrere møter over alt, i alle medier, til alle tider, er tung å bære.

Så Adampour leser meg feil når hun tolker artikkelen min om britisk innvandringsdebatt som at jeg tror alt er perfekt i Norge. Jeg mente bare at det er mindre rasisme enn i for eksempel britisk arbeiderklasse på 1980-tallet. Det betyr ikke at den ikke finnes, eller ikke er noe problem.

Det ulmet i gatene

Faktisk vil jeg trekke fram akkurat den samme rapporten fra Antirasistisk senter som Adampour nevner, om truslene innvandrere opplevde på norske gater de første timene etter bomben i Oslo, 22. juli 2011. Jeg husker det gikk rykter på sosiale medier om hva som skjedde, men mange avfeide det som overdrivelser.

Rapporten dokumenterer at dette skjedde. Det ulmet i gatene. For meg er det som skjedde i de timene en av nøklene for å forstå det multietniske Norge i dag: Ikke bare oppførte mange seg truende og aggressivt mot innvandrere, alle ventet at det ville skje. Innvandrere, og spesielt muslimer, forventet at de ville bli angrepet. Også innfødte forventet at nå ville rasistene våkne opp.

Det er som om den multietniske harmonien i Norge er et hus av leire, og at alle innerst inne vet at den er det. I gode tider kan du late som ingenting. Men når jordskjelvet kommer løper du til et tryggere sted. Det varte bare noen timer, men de timene avslørte noe viktig.

Les også

Britene var først

Britisk innvandringsdebatt ligger en generasjon foran vår. Men de har ikke kommet lenger i å finne svarene, skriver Bjørn Stærk.

Men jeg trekker en annen konklusjon enn Adampour. Hun vil bekjempe dette med antirasisme og humanitære idealer. Når 4.500 flyktninger venter på asylmottak fordi ingen kommuner vil bosette dem bør vi se til svenskene som tar i mot langt flere, mener hun. Det gjør de. Men de gjør det ved å overkjøre lokaldemokratiet og ethvert tilløp til innvandringsskepsis.

Da oppnår man mer på kort sikt, men skaper dypere problemer på lang sikt. Prisen for den svenske antirasismen er at de har et levende nynazistmiljøet og et åpent anti-islamsk parti som får 10 prosent av stemmene. Og de har en innvandringsdebatt som er så opphetet at den er ubrukelig. Mye av det jeg selv har skrevet om innvandring ville blitt kalt rasistisk i Sverige. Jeg håper ikke Adampour ønsker en slik temperatur i Norge.

Moralisering er ingen løsning

Frykten som oppstod den 22. juli, kommuner som sier nei til flyktninger, etniske nordmenn som forlater Oslo øst, alt dette er symptomer på et dypere problem som ikke kan løses med moralisering og idealer.

Problemet er at innvandring og etniske forskjeller skaper gnisninger. Det har alltid gjort det og vil alltid gjøre det. De gnisningene kan du ikke ønske bort, og du kan ikke alltid bekjempe dem med holdningskampanjer. Behandler du dem feil kan de vokse seg til noe større: Langvarige etniske skillelinjer som er preget av gjensidig frykt og mistenksomhet.

Innvandringspolitikken må lytte til lokaldemokratiet. Når ingen kommuner vil bosette flere flyktninger må man spørre hva det betyr. Kanskje betyr det at Norge, et av Europas mest åpne asylland, gir opphold til flere enn befolkningen er villig til å ta i mot. Kan man tvinge befolkningen til å ta i mot flere? Ja, det kan man. Sverige gjør det. Men det er udemokratisk, og kan skape større problemer på sikt.

Det som er helt klart er at flyktningpolitikken ikke utelukkende kan bygge på humanitære og antirasistiske idealer. Den må også være pragmatisk. Den må lytte til kommuner som sier de ikke har råd. Og den må lytte til de som stemmer med føttene ved å forlate «innvandrerbydeler» i Oslo.

Den må lytte til innvandringsforskningen, som advarer mot at segregerte byer skaper etniske konflikter. I amerikanske byer, som er dypt splittet mellom hvite, sorte, og latinamerikanske områder, ser man nemlig noe underlig: Desto flere minoriteter som bor i byen din, desto mer skeptisk blir du til dem. Men desto mer etnisk mangfold det er i nabolaget ditt, desto mer vennlig blir du til dem.

Med andre ord er Oslo i ferd med å legge grunnlaget for mer mistenksomhet og rasisme i årene som kommer, ikke bare fra etniske nordmenn mot de som har innvandrerbakgrunn, men også den andre veien.

Dette kan løses med mindre flyktninginnvandring, slik at segregeringen blir mindre dramatisk, eller ved at etniske nordmenn flytter tilbake til Oslo øst. Jeg har lite tro på det siste. Selv antirasister vil jo helst slippe unna, og hvem skal da gå foran? Derfor foreslår jeg det første.

Kanskje har jeg for lite tro på den norske antirasismen. Det som er sikkert er at den ikke kan gjenopplives av svenske Aftonbladet-spaltister.

Flere artikler av Bjørn Stærk kan leses på essays.bearstrong.net.

Bjørn Stærk vil delta i nettdebatten.

Kommentarfeltet er nå stengt. Har du innspill, send til debatt@aftenposten.no.

Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Siste fra Debatt