Magne Flemmen stiller til nettprat torsdag kl. 15. Still spørsmål her.

Privilegier og posisjoner. Dagens norske overklasse nyter overlegne inntekter og formuer, og lykkes i stor grad å holde sine privilegier og posisjoner for seg selv.

Norge er unikt i sin sosiale likhet, tenker mange. Enten det beklages fra høyre eller bejubles fra venstre, er gjennomgangstonen at Norge ikke har samfunnsklasser og klasseforskjeller. Og om vi så har klasser, er det i hvert fall lett å bevege seg fra den ene til den andre.

Stemmer ikke.

Men samfunnsforskning gir lite støtte til denne oppfatningen. Det er lettere å sympatisere med likhet som ideal enn det er å bruke det som virkelighetsbeskrivelse.

Oftest tenker vi på arbeiderklassen når en snakker om klasser, kanskje av politiske grunner. Spørsmålet om klassesamfunnet finnes er ofte en forkledd versjon av spørsmålet om arbeiderklassen finnes. Men det er vel så interessant å spørre om det finnes en overklasse i Norge. Forskning tyder på at en slik klasse lever i beste velgående.

Kort fortalt har Norges rikeste dratt fra alle andre i inntektsutviklingen, og de sitter på en historisk stor del av landets totale inntekter. I tillegg er overklassen lukket: De aller fleste i dagens overklasse er født inn i den.

Klassesamfunnets retur.

I 1987 hevdet professorene Tom Colbjørnsen og Gudmund Hernes i bokform at det norske klassesamfunnet var på hell. De mente at det var så små inntektsforskjeller mellom arbeidere og eiere at det ikke var noen ulikhet å snakke om. Om denne beskrivelsen passet åttitallets Norge, så gjør den neppe det i dag.

Ulikheten i det norske samfunnet har økt dramatisk, selv om mange ønsker mer likhet. Fra 1993 til 2004 økte de 5000 rikeste sine inntekter med 213 prosent. Dette fremgår i FAFO-rapporten Rikdom på nye veier II fra 2006. Inntektsøkningen for de rikeste gjorde at avstanden mellom gjennomsnittsinntektene i befolkningen og blant de 5000 rikeste økte med over 21 ordinære årsinntekter fra ’93 til ’04. De 5000 rikeste er hovedsakelig blitt rikere av eiendom, ikke lønnsarbeid: Deres kapitalinntekter har økt med 370 prosent i samme periode.

De rike får stadig mer.

De 5000 rikeste får en stadig større andel av landets totale kapitalinntekter. I 2004 fikk denne gruppen 52 prosent av de totale kapitalinntektene, mens i 1993 fikk de 25 prosent av dem. Samtidig viser tall fra Norges Bank at arbeidskjøperne i dag har en større andel av landets totale inntekt enn de har hatt på 35 år.

Statistisk sentralbyrå-forsker Rolf Aaberge har nylig også vist at de én prosent rikeste sitter på en større del av landets samlede inntekter enn de har gjort på 60 år. Tendensen er internasjonal: Også i England og USA har det de siste årene skjedd en omfordeling av inntekt, formuer og ressurser i de rikestes favør i en grad som mangler historisk sidestykke.

Posisjon og penger.

I 2004 hadde ufaglærte arbeidere (ca. 15% av befolkningen) en gjennomsnittlig lignet formue på snaue 230000 kroner. Til sammenligning hadde den økonomiske overklassen, eierne og topplederne, en gjennomsnittlig formue på over 5,9 millioner kroner. Denne gruppen utgjør omtrent 1,4% av befolkningen. Hva slags posisjon en har i samfunnsstrukturen gir altså betydelige forskjeller i økonomiske ressurser. Ulikhetene mellom arbeidsfolk og eiere kan vanskelig sies å være så små at Colbjørnsens og Hernes’ optimisme holder vann.

Dette kan forstås som en konsekvens av den politiske snuoperasjonen som er gjennomført i hele Vesten siden slutten av 70-tallet. Det mange kaller den nyliberale revolusjonen har reversert omfordelingen som har funnet sted etter krigen. I England er den sosiale ulikheten nå nærmest tilbake til 1914-nivå. Styrkeforholdet mellom samfunnsklassene, eller mellom arbeid og kapital, er altså dramatisk endret de siste tiårene.

En lukket klasse.

Den økonomiske overklassen er liten, men får svært store deler av samfunnskaka. Hvis en kunne jobbet seg inn i overklassen, ville kanskje urettferdigheten vært lettere å leve med. Mine statistiske analyser tyder på det motsatte. En analyse av sammenhengen mellom familiebakgrunn og egen posisjon viser at det er lite innslag av klatring inn i overklassen.

Norges overklasse, forstått som eierne og topplederne, består i all hovedsak av folk som er født inn i den. Sønner av rike bedriftsledere og kjøpmenn har 11-12 ganger høyere sannsynlighet for å være i denne klassen, enn sønner av ufaglærte arbeidere med vanlig inntekt.

Fra egne rekker.

Sønner og døtre av andre høystatusgrupper, som akademikere, leger og ledere i offentlig sektor, har ikke mye høyere sannsynlighet enn folk fra arbeiderklassen. Overklassen rekrutterer altså hovedsakelig fra sine egne rekker.

Forskjellene kan ikke forklares med utdanning. For det første er det nokså lite høyere utdannelse i overklassen i det hele tatt. For det andre: Om en sammenligner folk med lik utdanning, er forskjellene like store. Selv med siviløkonomutdannelse har overklassebarna fire ganger så høy sannsynlighet for selv å bli overklasse som arbeiderbarna.

Porten til den økonomiske overklassen er med andre ord svært trang og godt voktet. Har du ikke stamtavlen i orden, hjelper det lite med fortreffelige vitnemål.

Suksess avhengig av bakgrunn.

Familiebakgrunn påvirker også inntekt innad i overklassen. Suksess i overklassen avhenger i stor grad av bakgrunn. Bedriftsleder- og kjøpmannsbarna tjener mye mer enn sine konkurrenter fra arbeiderklassen. Dette tyder på at Norges overklasse består av et toppsjikt av arvinger, mens oppkomlingene utgjør et nedre sjikt. Både ens adgang til og ens suksess innad i overklassen er i stor utstrekning avhengig av klassebakgrunn.

Til dagsorden.

Vi fødes i stor grad inn i vår sosiale posisjon. Hvilken klasse du er i henger tett sammen med dine foreldres klasse, slik jeg viste er tilfellet med overklassen. Dette bildet understøttes også av professor Marianne Nordli Hansens analyser av økonomisk mobilitet, hvor foreldrebakgrunn vises å ha sterk effekt på egen inntekt i befolkningen.

I norsk samfunnsforskning er klasse så å si et ikke-tema, og det har forsvunnet fra den politiske debatten. Det betyr at det er lite kunnskap om disse samfunnsforholdene, og at de snakkes lite om i det offentlige rom. Slik blir viktige sider av samfunnslivet liggende i tussmørke, og mange problemer blir aldri adressert.

Livsfjern samfunnsdebatt.

Dette er alvorlig for demokratiet, siden det betyr at grunnleggende spørsmål om folks levekår og muligheter ikke snakkes om. En slik fortielse av avgjørende samfunnsforhold er uheldig. Vi risikerer at politisk og samfunnsmessig debatt blir livsfjern og at interessen for den forvitrer. Uten et levende offentlig ordskifte om økonomisk makt og sosial ulikhet blir demokratiet fort tomme ritualer.

Magne Flemmen stiller til nettprat torsdag kl. 15. Still spørsmål her.