LAVERE STRAFF? I sine innlegg etter Bjarne Hjeltnes' kronikk 20. januar tar Nils Christie til orde for lavere straff og uttrykker sin bekymring for den skaden straffen påfører den som dømmes til fengsel eller annen frihetsinndragelse. Han fremhever bruk av konfliktråd og hvor bra dette er som virkemiddel fordi de ikke er skapt for å straffe.
Styrt av hat og hevn?
Christie skriver at han ikke kjenner saken om drapet på Bjarne Hjeltnes' sønn Kristian fra annet enn kronikken. Det er imidlertid tydeligvis nok for ham i hans iver etter å tillegge Hjeltnes de motivene som alle fornærmede, pårørende og etterlatte skal ha. De skal være styrt av hat, ønske om hevn og gjengjeldelse og i hvert fall ikke ha noe ønske om at den som er dømt skal få nødvendig omsorg under soningen slik at vedkommende ikke gjentar straffbare handlinger når straffen er ferdig sonet.22. januar i fjor ble vår datter Ingrid-Elisabeth Berg skutt og drept av kjæresten sin. Også vi er blitt møtt med denne holdningen som om vi var mennesker ute av stand til å forstå hvilke prinsipper norsk strafferett bygger på og bare opptatt av personlige hevntanker mot den personen som har påført oss så mye lidelse.
Drapets konsekvenser.
Derfor blir det så totalt feil når en forenkler debatten til å dreie seg om straffens lengde og etterlattes personlige hevntrang eller samfunnets eventuelle behov for gjengjeldelse.Det en burde snakke om er drapets konsekvenser og hvem som rammes av disse. Et menneske er drept og vil aldri komme tilbake. Det er den brutale virkeligheten.
Ansvar for handlinger.
Vi bygger samfunnet vårt på rettsstatens prinsipper og i det ligger det at vi må stå til ansvar for våre handlinger. For en person som har drept et annet menneske betyr det at konsekvensen er at samfunnet idømmer personen en straff. For oss som etterlatte er konsekvensen svært ofte en ubeskrivelig lidelse og savn som varer resten av livet. Ofte forårsaket av at en person med vilje ville skade eller drepe et annet menneske. Da er det viktig at de tiltakene som iverksettes ivaretar rettssikkerheten til samfunnet, offeret og gjerningspersonen.Å gjøre straffereaksjonen til noe utelukkende negativt gjennom en beskrivelse av straffens hensikt som en påført lidelse for lidelsen og pinens skyld alene, kan kun ha en hensikt. En underbygger en argumentasjon for å avskaffe straff som en reaksjonsform og gjøre konsekvensene av lovbrudd til noe som kan ordnes i et konfliktrådsmøte der gjerningspersonen kan legge skylden på samfunnet. Da får man en tilstrekkelig ansvarspulverisering slik at gjerningspersonen slipper å ta konsekvensene av handlingene sine.
Slippe å tenke.
Tror virkelig Christie og hans meningsfeller at en kan gjenopprette verdien av "livets ukrenkelighet" gjennom et møte i konfliktrådet og så slippe å tenke på konsekvensene av en drapshandling?I VG 8. juli i fjor uttalte psykolog Atle Dyregrov om foreldre som får barnet sitt drept: "Drap på barn ser ut til å ramme foreldre enda hardere enn dødsfall ved selvmord, ulykker eller sykdom. Det har å gjøre med at døden er forvoldt av andre. Mange år etterpå ser vi at foreldre sliter med angst, depresjoner og påtrengende minnebilder."
I konfliktrådet?
Dette er altså menneskene Christie og hans likesinnede vil ha til å stille i konfliktrådet slik at de kan få møte gjerningspersonen, en person som kanskje ikke føler skyld, slik Bjarne Hjeltnes beskriver. En person som ikke angrer på annet enn at drapet får konsekvenser for egen del slik vi opplevde. Hvordan tror Christie at dette vil virke på de etterlatte og deres psykiske helsetilstand? Det er jo faktisk slik at ikke alle gjerningspersoner er angrende syndere.Det er ikke rettssystemets oppgave å drive sorgbearbeidelse for offer eller etterlatte. Det er det andre som skal.Det hevdes at fengsel har en negativ effekt på unge lovbrytere. Det er mulig, men unnfallenhet har heller aldri virket forebyggende eller rehabiliterende. Ungdom ønsker klare rollemodeller. De vil ikke ha voksne som er kompiser, de vil ha voksne som er gode voksne. De vil ha faste rammer og klare grenser. Det er dette som må være straffens innhold.
Tiden det tar.
Den tiden det tar å få et ungt menneske tilbake på rett kjøl, kan ikke forseres. Det må ta den tiden det tar, med de virkemidlene som er nødvendige for at gjerningspersonen skal forstå og kunne ta inn over seg realiteten av handlingen og de konsekvensene den har fått for offer, pårørende eller etterlatte og for gjerningspersonen selv. Dette må gjøres på et sted som både er trygt for den det gjelder og samfunnet forøvrig.Først da kan gjerningsmannen komme tilbake til samfunnet som et helt menneske.
Kommentarer