I et innlegg etterlyser Sunniva Ørstavik, generalsekretær i Rådet for psykisk helse, politisk vilje til å ta tak i mytene om at tvangsbruk er nødvendig i psykisk helsevern.
Brev og henvendelser fra pasienter og pårørende gjør sterkt inntrykk på meg. Det er ingen tvil om at det brukes for mye tvang i Norge, og at vi har utfordringer knyttet til holdninger og behandlingskultur. Det er foruroligende at det er store variasjoner i tvangsbruk mellom tjenestestedene.Samtidig er det gledelig å se at man flere steder virkelig har lykkes med å få ned bruken av tvang. Særlig har gode ambulante akutteam ført til at færre mennesker blir utsatt for tvang. Vi ser også at enkelte akuttavdelinger har klart å snu utviklingen. Gjennom opptrappingsplanen for psykisk helse har vi satset mest på å bygge opp lokale tilbud. Frivillighet og økt brukermedvirkning er viktige stikkord her. Vi har nå 75 distriktspsykiatriske sentra med ambulante team, og akuttjenestene er blitt bedre. Terskelen for å få hjelp er blitt lavere over hele landet. Det at det finnes slike tilbud, vil i seg selv bidra til mindre bruk av tvang. Brukerne har kommet med gode innspill til en ny handlingsplan for hvordan vi skal redusere bruk av tvang. Målene er økt frivillighet, at bruk av tvang skal kvalitetssikres, og vi må få frem bedre dokumentasjon og kunnskap om tvangsbruk. SINTEF driver et prosjekt ved seks akuttpsykiatriske avdelinger der man ser på alternativer til tvang - sett med brukernes øyne.
Brukerorganisasjonene med.
Jeg har bedt Sosial- og helsedirektoratet opprette en arbeidsgruppe som skal se på tvang i ulike behandlingssituasjoner, blant annet tvangsmedisinering. Brukerorganisasjonene skal selvfølgelig delta i dette arbeidet. Jeg har bedt helseforetakene om å følge opp handlingsplanen og arbeide aktivt for å få ned tvangsbruken.Tvang skal bare brukes når det er absolutt nødvendig.
Kommentarer