Fredelig skilsmisse. John Berg skriver i Aftenposten den 5. april at min redegjørelse for visse svenske generalers tyskvennlighet under annen verdenskrig gir et for ensidig bilde av det svenske offiserskorpset. Det var ikke min hensikt. Berg skriver også at Norge og Sverige 3. april 1940 innledet admiralstabsforhandlinger som bl.a. gikk ut fra muligheten for et tysk militært angrep på både Sverige og Norge. Dette er sikkert riktig. Det svenske offiserskorpset var langt fra enhetlig, og den svenske utenriksministerens kunnskap om at Sverige ville holdes utenfor et tysk angrep på Norge og Danmark våren 1940, var neppe formidlet til Sveriges tyskvennlige forsvarssjef Olof Thörnell.Min kronikk i Aftenposten (19.3.) hadde to hovedpoeng: For det første ønsket jeg å vise at Sverige av historiske årsaker var mye nærmere knyttet til Finland enn til Norge. Disse følelser og holdninger i Sverige gjaldt ikke minst blant de militære "aktivistene" innen aristokratiet, som var i posisjon til å presse på for en krig i 1905. Dette gir oss en forklaring på Sveriges fredelige skilsmisse fra Norge. For det andre ønsket jeg å vise at Sverige var (og er) et mer splittet samfunn enn det man vanligvis tror i Norge. Under annen verdenskrig hadde den svenske regjeringen ikke bare ytre trusler å ta hensyn til. Man måtte også ta hensyn til en betydelig tyskvennlig elite i Sverige, særlig innen aristokratiet og generalitetet. Denne gruppen ønsket å overføre størstedelen av den svenske armeen til den finsk-sovjetiske grensen, og fra 1941 å gå inn på tysk side i krigen. De forsøkte å vinne gehør for sin sak hos den relativt tyskvennlige kong Gustav V. Under krigen samarbeidet flere av disse generalene med tyskerne mot sin egen regjering. Kanskje kan kunnskap om dette gi en del nordmenn en større forståelse - om ikke sympati - for hvordan den svenske statsministeren opptrådte under krigen.For å illustrere disse fakta var det viktig for meg å nevne en del tyskvennlige offiserer ved navn, og dette ser ut til å ha fått John Berg til å tro at jeg har søkt å fremstille det svenske offiserskorpset som tvers igjennom nazivennlig. Men jeg nevnte også en britiskvennlig general og den senere forsvarssjefen general Helge Jung som gransket de militære Tysklands-sympatisørene etter krigen. Mitt poeng er at den svenske statsmakten var delt mellom en demokratisk og en aristokratisk elite. Sverige var preget av en spenning mellom statsministerens nøytralitetspolitikk og den "praktiske alliansen med Tyskland", som var drevet av enkelte generaler fra det svenske aristokratiet. Noen av dem arbeidet for et tyskvennlig militærkupp.Helt frem til høsten 1943 lyktes de med å forhindre at utenriksdepartementet og regjeringen fikk adgang til dechiffrerte tyske telegrammer som angikk svenske offiserer med obersts rang eller høyere. Dermed kunne disse generalene fortsette sitt samarbeid med Nazi-Tyskland uten at regjeringen var informert. Etter at dette ble avslørt, ble det svenske signalspaningskontoret FRA lagt direkte under forsvarsministeren for å forhindre en gjentagelse. Da den tyskvennlige forsvarssjefen Olof Thörnells periode gikk ut i 1944, ble han erstattet av den nazikritiske Helge Jung på anbefaling fra statsministeren.Min hensikt har ikke vært å male Sverige brunt. Samtidig må man erkjenne at den tyskvennlige gruppen på ingen måte var marginal i Sverige under krigen. Den svenske statsmakten var i høy grad splittet, og dette gjaldt også i etterkrigstiden, selv om lojalitetsbåndene da utviklet seg i en annen retning.
Kommentarer