Det gudløses triumf?

TIDSVINDU. Vi lever med et vidåpent liberalt tidsvindu. Da må vi ikke vise forakt for dem som nekter å godta den rådende tilstand.

VINNEREN AV Aftenpostens kronikkonkurranse, Mohammad Usman Rana, har med artikkelen "Den sekulære ekstremismen" sådd vind og høstet storm. Ikke siden Jostein Gaarder sommeren for snart to år siden skrev sin bannbulle mot Libanon-krigen, har provokasjonens kraft vist seg sterkere i norsk offentlighet. Og enda lenger siden er det så mange så intenst og så illsint har følt behov for å ta avstand fra en samfunnsobservasjon.Kan det være fordi denne unge, aktivistiske, troende muslimske legestudenten rett og slett har truffet en ubeskyttet nerve i den norske samfunnsdebatten?Kanskje det.

Klartseende analyse

. For på et vis ser nok Mohammad Usman Rana trekk ved vårt eget samfunn klarere enn mange andre. Fra sitt ståsted som en konservativ troende, kanskje også med et fundamentalistisk utgangspunkt, ser han et samfunn som er verdsliggjort. Et samfunn der religiøse mennesker - kristne som muslimer - marginaliseres dersom de bruker sin egen gudstro i samfunnsdebatten. Og 22-åringen observerer et samfunn som latterliggjør og demoniserer dem som insisterer på at det er i Bibelen eller i Koranen det moralske samfunnskompasset finnes. På mange måter er det en skarp og klartseende samfunnsanalyse legestudenten leverer.

Liberalt hegemoni.

Vi er oss det ikke alltid like bevisst, men lever like fullt i en tid og i et land med et sekulært og liberalt hegemoni. Det er det da heller ingen grunn til å skamme seg over. Snarere betyr det frihet fra all verdens insisterende og fordømmende pekefingre med hang til å diktere andre menneskers liv og væremåte. Og det betyr liberalitet i samfunnsformer og livsorganisering.Men det kan også bety forakt for dem som nekter å godta de rådende samfunnsstrømningene.

Intolerant toleranse.

Vi så det tydelig da Dagfinn Høybråten som nyvalgt Kr.F.-leder nærmest ble offentlig kjeppjaget fordi han tilhørte en menighet som nektet mennesker som levet i homofilt samliv, medlemskap. Og vi så det da den ellers så beskyttede Frelsesarmeen fikk samfunnsstormen mot seg da de kastet ut en homofil offiser. For ikke å snakke om den offentlige skjærsild som møtte Ole Christian Kvarme da han som den liberale Gunnar Stålsetts etterfølger sto fast på det som den gang (!) var Den norske Kirkens flertallssyn på homofile i vigslede stillinger.I alle disse sakene viste den intolerante toleransen seg frem for alt folket. Det var intet vakkert syn. For nettopp ved å ikle seg toleransens skinnende rustning ble det konformitetspress vi så i disse sakene, nesten noe uangripelig. I toleransens navn ble det knapt tålt at noen har en trosoppfatning som virker innskrenkende på det et flertall definerer som selvsagte rettigheter.

Trosmakt og avmakt.

Det er mange grunner til at det er slik. En av de viktigste er selvsagt at et liberalt livssyn og en liberal livsstil er toneangivende i vår tid. En annen er nok at alle de største mediene - Aftenposten inkludert - i dag bekjenner seg til denne tankeretningen. En like viktig grunn er kanskje at mange av oss som sitter sentralt i dagens medier, ble voksne i en tid da det som så lett karikeres som "mørkemenn", virkelig hadde innflytelse i dette landet. Vi husker stortingsdebatter om hva som ikke burde vises i NRK. Vi husker raseriet mot seksualundervisning, og vi husker svart fordømmelse av alt fra alenemødre til homofile. Alle vi som har opplevd de moralske - og ofte dobbeltmoralske - pekefingrenes tidsalder, preges av det. Og vi husker kirke- og kristenledere som hadde makt - både over sjeler og i et samfunn.Derfor har mange av dagens opinionsledere problemer med å se at gårsdagens trosmakt er blitt devaluert til eksempler på avmakt. Den samfunnsmessige definisjonsmakten tilhører i dag den liberale majoritet.

Forsvunnet overmakt.

Likevel fortsetter mange å hamre løs på minoriteten som om den representerer den overmakt som må og skal utfordres. Slik kan det liberale flertall til forveksling komme til å ligne det pekefingerflertall det forlengst har bekjempet.Det er konsekvensen av dette Muhammad Usman Rana gjør opprør mot. Reaksjonene mot hans kronikk viser at noen ikke engang vil han skal få anledning til det. Noen er til og med så hysteriske at Aftenposten anklages for å gi "god drahjelp" til en "islamisme på fremmarsj i Norge" ved å kåre Rana til vinner av vår kronikkonkurranse. Igjen et eksempel på den intolerante toleransen. Rent bortsett fra at holdningen viser en total mangel på forståelse for det enkle faktum at det ikke er holdninger Aftenposten premierer, men evnen til å formulere sine oppfatninger. Også når de representerer meninger vi kommer til å bekjempe så godt vi bare kan.

Religionens plass

. Debatten Rana reiser er bare så vidt begynt.For i mange land er religionens plass i nasjonens liv et tema som blir mer og mer aktualisert. For to år siden ga sjefredaktør Erik Bjerager i Vårt Lands danske søsteravis Kristeligt Dagblad ut boken "Gud bevare Danmark" - et frontalangrep på alle dem som hevder at religion er en privatsak som ikke har noe å gjøre med samfunnslivet. Og denne uken holdt Frank Rossavik - BT-journalist, prisbelønnet Førde-biograf og åpen homofil - et foredrag på Norsk Lærerakademi der han anklaget bibeltro aktører i Kristen-Norge for å holde kjeft og gjemme seg, i stedet for å forsvare sitt syn.

Pietismeforvirring.

Dette har også vært uken der kronprinsesse Mette-Marit over hele Vårt Lands førsteside hyllet pietismen som relevant - riktignok uten at det er mulig å skjønne hvilken forståelse rikets kommende dronning har av denne spesielle kristne retningen. For få, om noen, kristne bevegelser har stilt så brutale krav til personlig omvendelse og et såkalt hellig liv som pietismen. Og knapt noen har som pietistene fordømt alle dem som ikke bøyde seg for kravene bevegelsen selv definerte som forskjellen mellom å være innenfor eller utenfor det kristne fellesskap.Så ble da også pietismen en slags moteretning i livstrette hoff- og adelskretser. Det er riktignok århundrer siden, og er ikke verdt en gjentagelse.

Ekte motsetning.

Uavhengig av slikt kan Rana-debatten vise seg å være et varsel om at det ikke er selvsagt at vår tids liberale tidsvindu blir stående vidåpent. Motreaksjonen kan komme fortere enn vi aner. Det avhenger blant annet av den måte majoriteten forvalter sine nyvunne seire på. For det er en hårfin balansegang mellom utøvelse av en klam intolerant toleranse, og erkjennelsen av den "ekte motsetning det er mellom en åpen og sekulær stat og alle typer fundamentalistisk tro som har politiske ambisjoner", slik John Olav Egeland presist og klokt beskriver det i en kommentar i Dagbladet.I slike tilfeller blir en klar og åpen konfrontasjon en forutsetning for en ekte dialog. Med eller uten Mohammad Usman Rana.

Les også:

Siste fra Debatt

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Facebook blir aldri ekte

Det har aldri vært slik at vi har hatt som vane å fortelle folk vi ikke kjenner spesielt godt om de gangene vi har det ubehagelig, trist eller vondt.

Tid for å fjerne skammen

Å bli voldtatt er fremdeles sterkt forbundet med skam og skyldfølelse.En av fire voldtektsutsatte kvinner forteller at andre klandret dem for det som hadde skjedd.

Mest kommentert siste døgn

Siste kommentarer