Det kvinnelige blikk

PÅ KVINNEDAGEN kan det være verdt å minne om at det er seks år siden Margreth Olins film Kroppen minble møtt med trampeklapp på kortfilmfestivalen i Grimstad. Men forsto vi hvor banebrytende filmen om Olins kropp var? Ifølge feministisk kritikk på 1970-tallet var nakne kvinner på lerretet ofre for menns kikkertrang. Derfor ble kroppen vist frem i deler, i stedet for i sin helhet. I den siste utgaven av filmtidsskriftet Z hevdes det at Olin med sin film har oppfunnet en feminisme som nekter å følge gammelfeministenes nedfelte lover. Nettopp dette var forfriskende med filmen. Den tok ingen hensyn til hvordan en kvinne rent tradisjonelt burde protestere mot de påprakkede kroppslige kvaler. En del av budskapet til Olin kunne tolkes dithen at kvinner undertrykker kvinner i større grad enn det menn gjør i vår tid. I alle fall var det menn som "gjenreiste" Olins selvfølelse.

Kvinner og mylder.

I dag lanseres en unik bok med navnet Kvinnereisen. Forfatter Birgitte Huitfeldt Midttun bruker reisen som metafor om sine møter med ti av verdens fremste feministiske tenkere. Siden flere av de intervjuede ikke vil kalle seg feminister, må forfatteren i forordet problematisere begrepet "feministisk tenker": "Hun er feministisk fordi hun stadig utforsker forskjellene i vår moderne tids mylder av feminismer, og hun er vitenskapelig tenkende fordi hun evner å stille seg i en posisjon både som tilskuer og deltager i det empiriske feltet hun arbeider med."

Kvinner og menn.

I Kvinnereisen møter vi den amerikanske filosof og professor i kvinnestudier Susan Bordo. Da hun i 1998 fortalte et sjokkert publikum at feministisk teori manglet plass til den fysiske kroppen, ble det rabalder. Hvorfor var dette å banne i kjerka? Fordi feministene hadde bestemt at kvinnekroppen ikke var noe fysisk, men noe abstrakt man ikke kunne låse fast til kjønnet. Susan Bordo mener den moderne kvinnen er et produkt av den postmoderne kulturen, og at hun dessverre er villig til å gå veldig langt på bekostning av sin egen naturlige kropp. Om vi aksepterer Bordos tanker om at kvinnen gjør dette for å oppnå status, berømmelse, suksess og materiell velstand, må vi også godta at kvinnen i dag ser seg selv slik kulturen vil at hun skal se seg selv. Man skal ikke ha tilbrakt mye tid innenfor akademia for å få en sterk følelse av at kroppen er marginalisert, og som følge av dette kan man - i likhet med Bordo - undre seg over hvorfor mannlige tradisjoner skal avgjøre en kvinnes karrière og suksess.

Kvinner og biologi.

Den omdiskuterte "amasonefeministen", litteraturprofessoren og lesben Camille Paglia er også intervjuet i boken. I likhet med Bordo mener hun at morsrollen er sunket faretruende i verdi, og at "den suksessrike amerikanske kvinnen defineres utelukkende ut ifra sin profesjonelle posisjon". Paglia har til felles med Olin at hun tror kvinner har mer å frykte fra andre kvinner enn fra menn - selv om patriarkatet gjerne styrer kvinner gjennom søstre, mødre eller tanter. Det er langt mellom selvstendige betraktere som Olin og Paglia, kvinner som kler av seg sine tanker og stiller spørsmål om samfunnet kan ha gått for langt. Om biologien begrenser, hvorfor skal det være så vanskelig å innrømme det? Misbruket kvinnekroppen utsettes for hver dag, later til å ha gjort oss numne, og vi kvinner vet snart ikke når vi betrakter oss gjennom våre egne briller, eller når vi betrakter oss gjennom mannens. Dette bringer tankene til den pågående permisjonsdebatten. Temperaturen ble høy da forskere denne uken hevdet at kvinner er mer opptatt av barna sine enn menn. "Det har tatt mange hundre tusen år å utvikle følelseslivet vårt. Det går ikke an å skru det av med et politisk vedtak," hevdet Terje Bongard, forsker i human adferdsøkologi ved Norsk institutt for naturforskning. Sammen med kollegaen, førsteamanuensis Leif Edward Ottesen Kennair, stilte Bongard spørsmål om en endring i permisjonsordningen til fordel for far kan gå på bekostning av barna. Overraskende kanskje, men tankegangen støttes av enkelte feminister i Kvinnereisen.

Kvinner og lønn.

I siste nummer av feministbladet Fett er temaet lønn og kjønn. I artikkelen "Luselønn på lerretet" tar Lone Ildgruben Bodot for seg kampen om likelønn på film. I filmen Striptease (1996) kjemper Demi Moores rollefigur for et bedre liv. Veien dit går dessverre gjennom den ydmykende strippingen. Filmen ble slaktet verden over, men Moores avkledning førte til at hun ble tidenes best betalte stripper, unnskyld skuespiller (12,5 millioner dollar). For å markedsføre filmen dukket Moore opp i David Lettermans show, hvor hun strippet og vrikket til det pinlige. "Det som ikke var greit i filmens univers, å være en god rollemodell for datteren og samtidig være stripper, var helt akseptabelt i virkeligheten," skriver Bodot, og ser Moores avsindig høye honorar i sammenheng med at pornofilmens kvinner tjener mer enn sine mannlige kolleger.

Kvinner og dumskap.

Med seks års mellomrom kastet to høyst forskjellige kvinner klærne. Den ene ble kanskje økonomisk vinner, den andre tok kroppen tilbake. Nettopp for å veie opp mot den dumskapen kvinner og kvinners kropper utsettes for, bør ungdomsskolelærere vurdere å vise begge filmene som en inngang til forståelsen av hvorfor 8. mars er en viktig dato. I Kvinnereisen siterer forfatteren Simone de Beauvoir: "Sett høyere standarder for dere selv! Det å være Kvinne er ikke nok!". Men det er kanskje er det verre å leve i en illusjon om at vi er selvstendige.