• Debattmøtet i regi av Aftenposten på Litteraturhuset, tok utgangspunkt i Mohammad Usman Ranas kronikk. På bildet fra venstre Rana, skribent Sara Azmeh Rasmussen og førsteamanuensis Lars Gule.

    FOTO: OLAV URDAHL

Det norske ranaskriket

RELIGIONENES PLASS I NORGE. Et liberalt samfunn tåler større utfordringer av det liberale og sekulære hegemoniet enn en verdikonservativ muslim.

Liberale og verdsliggjorte. Da den 23-årige konservative muslimen Mohammad Usman Rana i februar i år ble kåret til vinner av Aftenpostens kronikkonkurranse, utløste dette et veritabelt ramaskrik fra den norske liberale og sekulære intelligentsiaen. Men hva om "Rana-debatten" handlet mer om hegemoniske norske liberale og sekulære forståelser enn om Ranas religiøse og politiske sympatier?Tildelingen av førsteprisen i Aftenpostens kronikkonkurranse "Det nye Norge" til Mohammad Usman Rana, og publiseringen av Ranas kronikk "Den sekulære ekstremismen" i Aftenposten 25. februar i år kan karakteriseres som noe av en publisistisk genistrek. Aftenposten markerte slik tilslutning til en oppfatning av ytringsfriheten som innebærer at nærmest enhver ytring kan gis plass i den norske samfunnsdebatten. Aftenpostens spalter ble profilert som en sentral arena for aktuell samfunnsdebatt.

Sett som forræder.

Den høye temperaturen og tidvis svært usaklige tonen i tilsvarene som Ranas kronikk utløste, kan da også bare forstås på bakgrunn av det veritable "intellektuelle forræderi" som mange medlemmer av den sekulære og liberale norske intelligentsiaen mente å kunne registrere i Aftenpostens tildeling.For hadde ikke Aftenposten kort tid i forkant viet adskillige spaltemetere på ytringene til særdeles sekulært orienterte debattanter med muslimsk bakgrunn, og markert klar støtte til rettighetskampen til muslimer med homofil orientering?

Stigmatisert og ekskludert.

Representanter for den sekulær-liberale intelligentsiaen svarte da også med å mobilisere hele artilleriet av stigmatiserings- og ekskluderingsteknikker. Rana hadde i en viss forstand lagt opp til dette selv ved å erklære sine motstandere som ekstremister.Aftenpostens debatt- og kronikkredaktør ble anklaget for å ha begått "et makabert svik" og for å stå i ledtog med islamister.

Utvise motstandere.

Deretter gikk det slag i slag: Rana ble anklaget for å ha til hensikt å forsvare religionsutøvelse som innebærer "steining og kjønnslemlestelse"; og for å tale med "fundamentalismens grunntoner".Å erklære andre som islamister og fundamentalister er selvsagt en debatteknikk hvis eneste siktemål er fullstendig å utvise ens motstandere fra arenaen. For det er i Norge allerede i utgangspunktet opplest og vedtatt at man overhodet ikke trenger å lytte til, og ikke har noe å lære av, islamister og fundamentalister. Ranas kronikk representerte en direkte utfordring av en sentral forestilling blant medlemmer av den sekulære og liberale norske intelligentsiaen; nemlig at religiøse ytringer som nekter å ikle seg en sekulær språkdrakt, ikke kan være legitime uttrykk for kommunikativ rasjonalitet.Denne forestillingen finner sin sterkeste forankring i de tidlige arbeidene til den fremste teoretikeren på spørsmål knyttet til den senmoderne borgerlige offentlighet, nemlig den tyske liberale filosofen Jürgen Habermas.

Herredømmefri dialog.

Habermas' innflytelse på tenkningen omkring dette spørsmålet blant norske intellektuelle etter 1968 kan vanskelig overdrives. Et sentralt premiss for Habermas, som lenge har erklært seg fullstendig tonedøv i relasjon til religion på et personlig plan, har vært at "herredømmefri dialog" mellom borgere i senmoderne og overveiende sekulære samfunn som de europeiske forutsetter at religiøse borgere så å si "oversetter" sine religiøse overbevisninger til et sekulært språk når de ytrer seg i offentligheten. Lovgivning eller rettspraksis hverken kan eller bør være religiøst begrunnet. Habermas synes å ha tatt inn over seg at forestillingen om at religiøsiteten gradvis vil forsvinne med moderniteten er og forblir en sekulær-liberal utopi, og han frykter at samfunnssolidariteten er i ferd med å gå opp i limingen. Men den post-sekulære vendingen hos Habermas er det langtfra alle norske medlemmer av den liberale og sekulære intelligentsiaen som har registrert, enn si er villige til å akseptere.

Ingen islamist.

Her er det så den norsk-pakistanske medisinerstudenten Rana kommer inn i den norske offentligheten med sine konservative muslimske kofferter, som han nekter å sette igjen vest for Sinsenkrysset.Islamist er han åpenbart ikke, for hans valg av samfunnsmessige referanser, der USA fremstår som uttrykk for en moderat sekularisme som fungerer, representerer et så fundamentalt brudd med klassiske islamisters syn på USA som det overhodet er mulig å tenke seg. Verdikonservativ er mer dekkende. Ranas referanser så vel som hans argumenter, er i realiteten uttrykk for en overbevisning om at i et overveiende sekulært norsk samfunn, så må konservative muslimer som ham selv bygge allianser med religiøse medborgere på tvers av religiøse skiller.

Konservative partnere.

Rana ser etter alt å dømme konservative evangeliske lutheranere og konservative katolikker som sine naturlige alliansepartnere. Dette er uttrykk for et kulturreligiøst brudd siden et overveldende flertall av personer med muslimsk bakgrunn i Norge identifiserer seg med og stemmer på partier på den norske venstresiden.Paradokset for troende og praktiserende norske muslimer (som ikke nødvendigvis er i flertall blant personer med muslimsk bakgrunn her) er at personer med muslimsk bakgrunn i Norge i stor grad synes å stemme på partier som i sentrale, verdimessige spørsmål i samtiden står langt fra et religiøst verdigrunnlag.

Tomme tribuner.

Det er derfor grunn til å spørre om ikke Rana taler for bortimot tomme muslimske tribuner, og til en særdeles skeptisk norsk kristen høyreside som vil avkreve at han svelger særdeles mange muslimske kameler for å inngå i allianser med ham.Men tidene skifter: Islamsk Råd våknet nylig opp med Frp som blide sengekamerater i stortingsdebatten om ny ekteskapslov - alt mens Frp i andre fora anklaget rådet for homofobi. Den europeiske høyresidens populister har forlengst rappet kvinnekampen og homokampens klær for selektiv bruk mot muslimer, men det er ofte keiserens nye klær det her er snakk om.

Tør ytre seg.

Debatten om sekulær ekstremisme med utgangspunkt i Afenpostens kronikkonkurranse har gitt et særdeles viktig bidrag til at en særdeles sammensatt norsk befolkning av muslimsk opprinnelse, som inkluderer religiøse, ikke-religiøse så vel som de bent frem likegyldige, tør ytre seg og kommer til orde i den norske offentligheten.Et liberalt samfunn tåler større utfordringer av det liberale og sekulære hegemoniet enn det en verdikonservativ muslims stemme i offentligheten representerer.En lengre versjon av denne artikkelen er trykt i Samtiden 2/2008, som utgis i dag
Send ditt innlegg til debatt@aftenposten.no Mer informasjon om debattinnlegg og kronikker finner du her.

Les også:

Siste fra Debatt

Kommentarfeltet støtter ikke IE8. Vennligst oppgrader eller bruk en annnen nettleser.
Debatten vil bli moderert i ettertid.

Mest lest meninger

Mest kommentert siste døgn