DET ER EN SKANDALE i seg selv når Kredittilsynet ser seg nødt til å undersøke om landet største bank har misbrukt fortrolig informasjon fra statsministerens stab. Ekstra alvorlig, ja eksplosivt, blir det når en slik uhyrlig tanke må undersøkes i en situasjon hvor banken er i ferd med å få hjelp av staten for å trygge sin egen eksistens. DnB NOR er krumtappen i det norske bankvesenet, ikke minst når det gjelder å skaffe langsiktig finansiering fra utlandet. Det var fordi denne finansieringen, og dermed tilgangen på kreditt, var i fare at Regjeringen for en uke siden la frem en redningspakke.

Nødvendig informasjon.

La oss ta det enkle først. Når landets største bank er i alvorlig trøbbel, er det rett og riktig at den informerer statsmyndighetene. Det ser ut til at det skjedde første gang ved at DnBs sjef, Rune Bjerke, tok kontakt med Norges Bank i månedsskiftet september/oktober. Det kan også være nødvendig, slik det har skjedd i denne saken, at statsmyndighetene sonderer med bankene om hvilke støttetiltak som kan løse problemene.Men da snakker vi linedans, både i forhold til politikkens regler og lovgivningen omkring innsidehandel. Og dessverre er det lett å trå feil.

Politisk innsideinformasjon.

På en måte kan vi si at vi står overfor to innsidesaker, en juridisk og en politisk. Det er nå dokumentert gjennom en pressemelding fra Statsministerens kontor at statsminister Jens Stoltenberg følte behov å skaffe seg "førstehåndsinformasjon" om DnB NORs syn på en sak som finansministeren skulle legge frem for Regjeringen. Dette er ikke i samsvar med reglene for Regjeringens arbeid. Regjeringen arbeider som et kollegium, og treffer sine avgjørelser i fellesskap på grunnlag av lik og mest mulig fullstendig informasjon. I dette tilfellet hadde Finansdepartementet, eventuelt med assistanse fra Norges Bank og Kredittilsynet, ansvar for å fremskaffe de informasjoner som Regjeringen og Regjeringens underutvalg skulle bygge på. Hele saksbehandlingen, og all kontakt med utenforstående, skal så langt mulig være skriftlig og etterprøvbar. Skal det være møter eller telefonsamtaler, må det lages referater. Derfor blir det dobbelt galt når statsministeren ved sin stabssjef Karl Eirik Schjøtt-Pedersen har telefonsamtaler med DnB NORs toppsjef, Rune Bjerke, før krisepakken ble vedtatt. Han markerer da indirekte at statsministeren ikke stoler på finansministeren og de informasjoner hun samler inn.

Finansiell innsideformasjon.

Så er det innholdet i kontaktene. Da skifter temaet til mulig brudd på loven om verdipapirhandel. Spørsmålet er om DnB NOR har fått konfidensiell informasjon som banken har misbrukt til å tjene penger. Statsministeren har sendt ut pressemelding om at statssekretær Schjøtt-Pedersen ikke har gitt opplysninger til Bjerke om de "konkrete løsningene" som Regjeringen var i ferd med å ferdigstille.Ordvalget er ikke tilfeldig. Det er ikke nødvendigvis ulovlig å motta og utnytte konfidensiell, nyttig informasjon hvis den ikke er presis, dvs. konkret. Men for å bygge seg et juridisk forsvar, kommer Statsministerens kontor gjennom sitt ordvalg i skade for å antyde at DnB måtte ha lov til å handle på grunnlag av den informasjonen som Bjerke fikk.

Gull verdt.

Sannheten er at dialogen både med Norges Bank og statsministeren ga DnB informasjon med kommersiell verdi. De siste ukene har investorer i flere land både skapt og tapt formuer på veddemål på om det ville komme redningspakker og hvordan de ville bli utformet. For alle investorer ville det bildet Bjerke kunne danne seg, være gull verdt. I dette tilfellet lå det i kortene at den statlig redningsaksjonen, uansett konkret utforming, måtte bestå i at staten på eller annen ville bruke sine ressurser til å øke tilliten til bankene og sikre deres tilgang på nye og mer langsiktige lån. Et sannsynlig resultat straks pakken var lagt frem var derfor at verdipapirer utstedt av private, særlig av banker, kunne øke i verdi relativt til verdipapirer utstedt av staten.

Dårlig lukt.

Da kunne det i forkant være lurt å selge statsobligasjoner, slik DnB NOR gjorde rett før redningspakken ble offentliggjort. Kanskje var det en nødshandling, forklart av at bankens kasse var tomskrapt. Men Rune Bjerke skjønner at det lukter. Han har satt i gang sin egen undersøkelse. Et nøkkelspørsmål blir om han, eller noen i hans organisasjon, var kjent både med myndighetenes redningsarbeid og bankens salg av statsobligasjoner. Uavhengig av svaret må det være lov til å stille spørsmål ved Bjerkes egen aktsomhet og klokskap. Han ser ikke ut til å ha tatt grep for å forebygge muligheten for at noen i DnB gjorde handler som kunne fremstå som kompromitterende, også for bankens politiske redningsmenn. Det er flere syndere i denne saken. I sum slår feilene dessverre tilbake på det viktigste av alt: Tillit til at Regjeringen, om nødvendig, raskt kan oppfylle sitt løfte om nye og mer drastiske tiltak for å trygge bankvesenet og tilgangen på kreditt.