Internasjonal terror har utfordret våre samfunn på flere måter. Også når det gjelder opprettholdelse av rettsstatens grunnleggende elementer, samtidig som vi forsøker å forebygge og etterforske gjennomføring av slik terror. Vi har sett flere forsøk fra myndigheter på å effektivisere "kampen mot terror", ved lemping på alminnelige krav til rettssikkerhet for terrormistenkte.

I strid med frihetsprinsippene.

Eksempler her er videre adgang til bruk av utradisjonelle etterretnings- og etterforskningsmetoder (kommunikasjonskontroll m.v.), ofte kombinert med kriminalisering av forberedelses- og medvirkningshandlinger som dels griper inn i alminnelig tanke- og handlefrihet på måter som etter normale kriterier strider mot grunnleggende frihetsprinsipper.Vi opplever også mer subtile inngrep i den personlige integriteten til alle borgere - eksempelvis EUs datalagringsdirektiv, som med skremmende liten motstand er i ferd med å bli implementert i alle EU- og EØS-stater.

Overvåker alt.

Den 18. juni tok Sveriges Riksdag denne tankegangen flere skritt videre, gjennom vedtagelsen av en ny lov om kommunikasjonsovervåking. Selv med de forbehold om diverse modifikasjoner som skal ivareta borgernes rettssikkerhet, innebærer loven i praksis at svensk etterretning - uten judisiell forhåndsprøving - kan overvåke blant annet all telefon- og e-postkommunikasjon inn og ut av Sverige. For partene i slik kommunikasjon vil det være umulig å forutse om de overvåkes eller ei.

Overvåker privatlivet.

Dette er et alvorlig inngrep i både den personlige integriteten og i kommunikasjonsfriheten til alle som rammes. I forhold til et slikt tiltak ser man også tydelig hvordan personvernet og ytringsfriheten henger nøye sammen. Innholdet i ikke-offentlig kommunikasjon mellom borgere hører i utgangspunktet til privatlivet. Hvis staten faktisk overvåker kommunikasjonen, innebærer det et inngrep i privatlivet.

Usikkerhet hos borgerne.

Selv om staten ikke benytter seg av overvåkingsmuligheten, kan selve muligheten for overvåking likevel innebære et inngrep i de samme borgernes ytringsfrihet. Med en lov som den svenske, vil nemlig selve muligheten for overvåking og usikkerheten hos borgerne for om nettopp deres kommunikasjon blir overvåket, kunne medføre at noen vegrer seg for å kommunisere over riksgrensen. Dette kalles i engelskspråklig ytringsfrihetsterminologi en "chilling effect". En slik nedkjølende effekt kan i seg selv anses som et inngrep i ytringsfriheten, på grunn av den sensurlignende virkningen på potensiell kommunikasjon.

Kildevern i fare.

Et godt eksempel på dette vil være virkningen på pressefriheten og kildevernet - vernet mot at redaktører og journalister skal pålegges å røpe identiteten til sine anonyme kilder. Svenske journalister vil regelmessig ha behov for kommunikasjon med norske kilder, og tilsvarende gjelder for norske journalister i forhold til svenske kilder. Kildevernet - som også har en personvernside - er etter sikker rett en del av pressefriheten. Den opplyste, offentlige debatt er helt avhengig av at pressen har adgang til kilder - herunder kilder som er nødt til å forbli anonyme. Det hjelper imidlertid lite at en kilde har tillit til at journalisten ikke vil røpe eller bli pålagt å røpe vedkommendes identitet, dersom vedkommende risikerer at staten gjennom overvåking av kommunikasjonen likevel kan avdekke så vel innholdet i kommunikasjonen som kildens identitet.

Svekket tillit.

Den nye, svenske loven innebærer nettopp at tilliten til et reelt kildevern vil svekkes betydelig. Særlig i forholdet mellom kilder og journalister på områder hvor det er tale om myndighetskritikk - i kjernen av ytrings- og pressefrihetens funksjon i et demokrati.Selv om loven som nevnt vil ha samme nedkjølende effekt for norske journalister og norske kilder som ønsker å kommunisere over Kjølen med henholdsvis svenske kilder og svenske journalister, kan ikke norske domstoler brukes til å vurdere lovligheten av en svensk lov. Det vil nok også være prosessuelt vanskelig for norske borgere, bosatt her, å bruke svenske domstoler og svensk rett direkte for å angripe den nye loven.

Saksøke staten.

Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) kan imidlertid være en løsning. Både Norge og Sverige er bundet av EMK. Retten til privatliv og ytringsfriheten er beskyttet av henholdsvis EMK artikkel 8 og 10. Hvis loven krenker pressefriheten og kildevernet over landegrensen, kan det hevdes at for eksempel norsk presses ytringsfrihet blir krenket i Sverige, og norsk presse vil muligens kunne saksøke den svenske stat i Sverige for krenkelse av EMK artikkel 10. Når man ikke frem der, vil det antagelig være grunnlag for en tilsvarende klagesak mot Sverige i Den europeiske menneskerettighetsdomstol (EMD).

Sensurerende effekt.

Vurdert opp mot EMK artikkel 10, kan det nemlig hevdes at selve lovens eksistens har en slik generell nedkjølende/sensurerende effekt på pressefriheten over landegrensene at den må anses som et inngrep i ytringsfriheten, uavhengig av om det kan vises til konkret overvåking av kommunikasjon mellom en bestemt journalist og en bestemt kilde.

Inngrep i pressefriheten.

I så fall må den svenske stat påvise 1) at den svenske loven er så vidt presis og forutsigbar at den tilfredsstiller EMKs krav til lovhjemmel og 2) at et slikt inngrep i pressefriheten som loven representerer, er nødvendig i et demokratisk samfunn for å beskytte Sverige mot ytre terrortrusler.

Usikkerhet og tilfeldighet.

Etter vår vurdering vil Sverige få problemer i begge relasjoner. Den svenske loven åpner for stor usikkerhet og tilfeldighet overfor borgerne med hensyn til om de vil rammes eller ikke. Dette taler mot at den tilfredsstiller EMKs lovkrav - ikke minst tatt i betraktning lovens inngripende potensial. At Sverige skulle stå overfor en så konkret terrortrussel at det skulle anses som nødvendig med et så omfattende og inngripende tiltak overfor helt grunnleggende friheter og rettssikkerhetsgarantier, vil nok heller ikke EMD la seg overbevise om. Denne typen tiltak vil normalt bare kunne forsvares i midlertidige, akutte situasjoner, hvor selve nasjonens liv står på spill.

Sverige kan innklages.

Etter EMK artikkel 33 kan faktisk en stat klage inn en annen stat for krenkelser. Norge kan derfor i prinsippet klage Sverige inn for EMD med påstand om at den nye overvåkingsloven krenker artikkel 8 og/eller 10. Det er selvfølgelig, diplomatisk sett, en kontroversiell tanke, men i dette tilfelle kan man spørre om ikke regjeringen har en plikt til i det minste å ta dette opp med den svenske regjeringen, når loven rammer norske borgere, og også undergraver demokratiet vårt.