Egotripp og kjønnskamp

I UNG KRAFTALDER. Selve debatten som fulgte oppnevnelsen av Mannspanelet, forsterket skjevheten i alder. Samtlige panel som fulgte opp begivenheten, var sammensatt av menn og kvinner i ung kraftalder. Storflinke redaktørkvinner og enda storflinkere stortingsrepresentanter ble invitert til å diskutere viktigheten av Mannspanelet. Og mannsrollen. De hadde jo greie på det. De satt jo midt oppi dagens virkelighet, het det seg - 40-åringene.

Omsorg bare for småbarn?

Nå har panelet avgitt sin betenkning om mannens rolle i samfunnet, relatert til likestilling med kvinnen, fremfor alt. Sentralt sto omsorgsrollen - selvsagt bare i forbindelse med barn. Nyfødte barn. Ikke voksne barn. Ikke omsorg for foreldre. For ektefelle.Det ble også en likelønnsdebatt og en voldsdebatt og en lønnskrangel. Og så ble det fremlagt enighet fra panelet om at menn burde passe på helsen. Og tung argumentasjon om at menn burde lære seg å snakke om følelser. Ikke at jeg har lest panelets fremlegg. Det kommer jeg aldri til å orke. Men jeg har fulgt nøye debatten der jeg i min voksne krykketilstand har sett TV og hørt radio og slukt alle aviser. Jeg ser den unge, nyutnevnte barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt ta imot og være sterkt til stede.Hun takker sin mor for at hun kunne stå der i ministerrollen. (Hun takker ikke sin far?) Jeg lytter interessert til den unge kraft som jo skal føre verden fremover, skape forandring og alt til det bedre. For mann og kvinne og barn.

Ikke noe nytt!

Men jeg blir fortvilet og kraftig provosert over at de unge i denne debatten ikke kommer på den tanke at mann/kvinne-rolle-spillet i samfunn som i hjem faktisk ikke er noe nytt! At dette har pågått til alle tider. Og at den urettferdighet og skjevhet som de unge nå opplever, ikke minst mennene selv, den har jo sin forklaring og sin bakgrunn. Og den kan vi som har levd en stund, bidra med å forklare, nyansere, forsvare - og kanskje innrømme. For Mannspanelet og likestillingsministrene må ikke tro at det er de som har oppfunnet hjulet! At denne kampen, denne urettferdighet, denne fordeling - den er noe som rammer mannen i dag! Og at synet på rollefordeling, for likestilling, for omsorg, nærhet mellom mann og kvinne og barn (ikke minst) er noe som er frirevet fra samfunnsstrukturer og økonomi og velstandsutvikling.

Fordeler og ulemper.

Realt nok og rasjonelt nok kan noen hver bli med på å diskutere fordeler og ulemper for mann og kvinne ved arbeidsfordeling i hus og hjem, i jobb og politikk. Mangel på barnehager, mangel på arbeidsplasser - vi kan nevne en rekke urettferdige faktorer som klistrer mann og kvinne til hver sin plass på jord.Men hvorfor faller ingen på å be om, kreve og etterlyse aktiv tilstedeværelse i debatt om mannsrollen av i dag de av oss som har levd en stund? Hvorfor er det ingen Astrid Nøklebye Heiberg med, eller Ebba Haslund eller en gretten gammel kjerring? Vi voksne jenter har også våre menn, vi har våre barn, vi har strevet og slåss, fordelt og sannelig kombinert. Og det gjør vi fortsatt, nemlig!

Hvor er de blitt av?

Hvorfor kommer ikke alle de pappaene av i går frem som sier de angrer på at de ikke var mer tilstedeværende i heimen. La oss få høre deres råd. La oss bestemødre og hustruer få spørre de unge om hvorfor og hvordan de har tenkt seg fremskrittet.Ikke for å fordømme eller si at alt var så mye bedre før og at alt går i oppløsning. Nei, men for å bli med på å hindre alle egg i kurven i å bli knust. For å korrigere kursen mot en bedre fremtid, for at reaksjon og aksjon skal sammen skape rett form og innhold til mannsrolle og kvinnerolle. For ikke å snakke om hverdagen og omsorgen for barna våre - fremtiden vår. Vi har annerledes spørsmål å stille. Vi kan vinkle spørrerunden overraskende ukorrekt, vil jeg anta.

De dundrer løs.

Etter 45 år i spennende og utfordrende samliv med mannen min sitter jeg nå og lytter til hvor engasjerte ministre og aktive mannspanelmedlemmer dundrer løs på stengsler og skjevheter. Menn skal bli mykere, kvinner skal få være friere. Og statsråden sier at staten skal hjelpe til. De små barna skal være i sentrum for både mor og far i antall måneder og i antall penger - rettferdig fordelt, må vite.

Det som ikke lønner seg.

Kristin Clemet har modig og klokt advart mot ensidig statsvelde og skjematenkning og såkalt lønnsomhet i småbarnsomsorg fra far og fra mor. Hun har påpekt at sannelig sier vi til hverandre - dempet og i skjul - at vi blir så gjerne mer i ro og i mak en periode i livet for å være nær, for å være hjemme, for å være til stede. Selv om det ikke lønner seg! Selv om det ikke er politisk korrekt.Selv om det er kjønnsdiskriminerende - visstnok. Og at vi taper i konkurransen om stjernejobben akkurat nå.

Et større perspektiv.

Bare så det er sagt - livet handler ikke om å bli bare 40 år. For deretter å dø. For deretter å bli utenfor, glemt og forbi. Vi skal leve til vi er 90 år! Vi har tid. Vi må ha et større perspektiv. Og ikke minst - mann-kvinne-spillet er ikke bare en startfase i samlivet, noe som handler om omsorg for små barn, om etablering av hus og hjem.

Varer livet ut.

Rollefordelingen mellom mann og kvinne varer hele livet ut. Ikke bare i arbeidsfordeling i hjemmet, i aktivt arbeid og fritid, men ikke minst i omsorg for familie og barn og hverandre livet til ende! Morsrollen følger oss i graven, selvsagt. Farsrollen også - bare for å minne om det. Jeg er like mye mor for en karrièredatter som jeg var for skoleeleven. Helt annerledes naturlig nok. Antall timer i døgnet, bevare meg vel. Men på alle morsdager, i alle debatter om kvinnens plass, om likestilling og prosentfordeling i styre og verv er voksne kvinner glemt.

Knebles.

Når vi er i Den tredje alder, er vi liksom ikke mødre lengre. Bestemødre er vi utkommandert som - hjelpe oss - velsignet nødvendige som vi er. Men vi skal bare holde kjeft hvis temaet morsrolle står på dagsorden. Som også i forbindelse med Mannspanelet. Det hele blir ikke bare historieløst, men det blir hjelpeløst, bortkastet tull. Og i verste fall mangel på sivilisasjon og kultur. Det oppleves ganske skremmende at Det Voksne Mennesket - mann som kvinne - er dundrende fraværende i hele utspillet og debatten med. Det lukter egotripp og kjønnskamp i vond forening. Vi lever i tider med global forurensning. Vi manes til store tanker om forpliktelse mot vår neste i andre verdensstrøk og i kommende generasjoner.

Kjærligheten.

Jeg våger å beskrive fenomenet Mannspanelet som forurensende hva gjelder verdiforankring og i nestekjærlighet og menneskelighet.Ikke fordi temaet i seg selv ikke er hjertevarmt og sympatisk nok, men fordi man totalt har utestengt kjærligheten. Kjærligheten mellom to mennesker, mellom foreldre og barn - den som handler om å vike med seg selv for den man elsker og er glad i. Det hele blir et hardtslående kampskrift som står i motsetning til utgangspunktet - kjærligheten mellom to som elsker hverandre.