Lars Gule velger i Aftenposten 27. mai å tillegge meg meninger jeg ikke har, for deretter å stemple disse synspunktene for "rasistisk holdning". Slik debatteknikk inngir like lite tillit som hans historieskrivning om Israel. Det jeg faktisk viser til er at FN i 1947 la en balansert vurdering til grunn for delingsplanen for det britiskadministrerte mandatområdet Palestina. Anbefalingen var en jødisk stat, en arabisk stat - og Stor-Jerusalem, inklusive Betlehem, som en internasjonal sone. Det siste skulle sikre de tre ulike religioners hensyn og adgang til de hellige steder der. Men tanken om en deling av området - og varig eksistens av staten Israel - er for noen utålelig. Gule liker det tydeligvis ikke. Det gjør heller ikke Hamas, som sier at hvert landområde som en gang er erobret med makt av muslimer, for alltid skal tilhøre islam. Den er uspiselig for Hizbollah. Og den motarbeides aktivt av den regionale stormakten Iran. Det blir ikke fred av slikt, men krig. Det er ikke disse ekstremistene som fortjener støtte, men Israels regjering og de palestinere som nå møtes regelmessig til forhandlinger. De viser historisk mot.
Kommentarer