Ekteskapet står for sterkt

DET MOBILISERES nå bredt mot en kjønnsnøytral ekteskapslov. Bare mann og kvinne kan danne et fullverdig ekteskap, heter det i demonstrasjonstog og debattspalter. De mest pessimistiske, for ikke å si apokalyptiske, frykter at ekteskapets dager kan være talte. "Ekteskapet er blitt skjørt nok som det er. Tar vi i tillegg bort den naturgitte forståelsen, vil det gå i oppløsning," skriver administrasjonssjef i Oslo katolske bispedømme, Ulrik Sverdrup-Thygeson, her i avisen (15. april).Dette er en underlig logikk. Hvorfor skal kristne føle seg truet av at nye grupper slutter seg til deres egne idealer for samfunn og samliv? Kampen for en kjønnsnøytral ekteskapslov viser fremfor alt at ekteskapet er en attraktiv institusjon. Ja, institusjonen er så sterk at den overlever selv det faktum at 50 prosent av alle ekteskap mellom heteroseksuelle går i oppløsning. Idealet ligger fast, og bekreftes nå av at homofile gjerne vil dele det.

Strigling.

Spørsmålet er derfor ikke om ekteskapet er truet, men om det står for sterkt i dagens samfunn. Ekteskapet presser seg på overalt, også der man tidligere hadde alternative samlivsformer. Det samme gjelder for familieliv. Idealet om å få barn presser seg på overalt, også der man tidligere hadde alternative livsstiler. Tilbud om adopsjon og kunstig befruktning øker både trangen og viljen til å inngå i et konvensjonelt familiemønster. Nei, den borgerlige orden anno 2008 er ikke i forfall. Kanskje er utviklingen ikke engang progressiv. Kanskje er den heller konservativ, med en betydelig strigling av idealene for det gode liv. Man skal ikke mer enn 30 år tilbake i tid for å få øye på et større mangfold blant både homofile og heterofile. I min egen slekt fantes det opptil flere voksne som var ugifte og barnløse. Dette var ofte de mest interessante og populære figurene i familien. Jeg skal ikke påstå at de var lykkeligere enn de andre voksne, for hva kan man vite om det, men deres livsform fremsto som et etablert alternativ til kjernefamilien. Slike ugifte personer kunne holde seg med en "spesiell venn", skjønte vi barna, et arrangement som virket minst like attraktivt som det trauste ekteskapet.At sex mellom menn var forbudt for kun 36 år siden, gir liten grunn til å romantisere de alternative livsformene blant homofile. Mange homofile har fått mer enn nok av alternative samlivsformer.

Svartmaling.

Men i dag er faren snarere at vi svartmaler den gamle diskresjonskulturen. I boken Masker og motstand. Diskré homoliv i Norge, som utkommer i mai, hevder sosialantropologen Hans W. Kristiansen at likekjønnede par allerede på 1920-tallet kunne leve på bygda uten å bli skandalisert eller utstøtt. I småbyer eksisterte det på 1950-tallet åpenlyse nettverk av homofile menn. Det var små enklaver i utkanten av den borgerlige orden.Norge er i dag et samfunn der individet i prinsippet har stor valgfrihet. Når homofile menn vil gifte seg og engasjere surrogatmødre for å få barn, er det likevel et eklatant eksempel på at det borgerlige konformitetspresset trenger seg inn overalt, også i miljøer som tidligere sikret et visst repertoar av livsformer i dette ellers så homogene landet.