Færre i institusjon.

Institusjons- og sykehjemsdekningen har kontinuerlig gått ned i Norge de 20 siste årene. De fleste kommuner har bevisst vridd den sterkt voksende bruken av ressurser i pleie- og omsorgssektoren over i alternative tjenester som omsorgsboliger og mer intensiv bruk av hjemmebaserte tjenester.

Redusert antall plasser.

Også hovedstaden har i de senere år gradvis redusert antall sykehjemsplasser. Regner vi inn omsorgsboliger med heldøgns pleie- og omsorg, var den samlede heldøgnsdekningen i Oslo fem prosent under landsgjennomsnittet i fjor.Men hovedpoenget for Oslo er mangelfulle hjemmebaserte tjenester og få kommunale boliger til pleie- og omsorgsformål.Til forskjell fra de fleste kommuner har hovedstaden unnlatt å bygge opp alternative tjenester til sykehjem. Også dekningsgradene for hjemmetjenester og omsorgsboliger for eldre er derfor blitt redusert i Oslo. Dette er kraftig underkjent og ofte ikke forstått.

Politisk sterkt krav.

Fokuset i Oslo har vært på sykehjem - for få plasser, lav dekningsgrad, køer og ventelister. Og fortsatt står kravet om flere sykehjemsplasser politisk sterkt. Omsorgstjenestenes feilinnretning har imidlertid beskjeftiget få. Hvis alle sykehjemsplassene er belagt når hjemmetjenestene har behov for en innleggelse, er tilgjengeligheten lik null.Det funksjonelt sentrale ved sykehjem er tilgjengelighet og ikke nødvendigvis antall plasser. Det til enhver tid å ha tilgjengelige plasser i sykehjem når det faglig sett er nødvendig,er den sentrale og prekære størrelsen i enhver eldreomsorg.

Lav sirkulasjon.

En av nøklene er sirkulasjon i sykehjemmenes korttidssenger. I Norge sto korttidsplassene for 81 prosent av alle utskrivningene fra sykehjem (institusjon) i 2005. Det er særlig gjennomstrømningen eller utskrivingsratene i korttidssengene som avgjør tilgjengeligheten til sykehjem, mye mer enn dekningsgraden. Langtidsplassene er derimot preget av en enveisstrøm som oftest ender i døden.Utskrivningene pr. korttidsplass pr. 100 personer på 80 år + i Oslo var i 2005 80 prosent av landsgjennomsnittet. Den viktigste forklaringen på lav tilgjengelighet til sykehjem i hovedstaden er nesten utelukkende lav pasientsirkulasjon i korttidssengene.

Ensidig fokus på dekning.

Antall utskrivninger pr. alle sykehjemssenger var i Oslo 25 prosent lavere enn gjennomsnittet for landet. Den faktiske tilgjengeligheten, eller det egentlige sykehjemstilbudet, var tilsvarende lavere.Oslo måtte med andre ord ha ca. 1200 flere enn dagens 4800 sykehjemsplasser for å kunne gi sin befolkning samme tilgang på sykehjemsplass som gjennomsnittet for landet. Den faktiske tilgangen på sykehjemsplasser i Oslo er derfor blant de lavere. Dette viser hvor galt det fører av sted ensidig å fokusere på dekningsgrader og ikke på tilgjengelighet.

Mangelfulle hjemmetjenester.

Sett i forhold til de fleste norske kommuner er den svake utbyggingen av hjemmebaserte tjenester og tilgangen på heldøgns omsorgsboliger et annet særtrekk ved pleie- og omsorgssektoren i Oslo. Dette kommer til uttrykk bl.a ved at:* 62 prosent av den samlede ressursinnsatsen i pleie- og omsorgssektoren i Oslo i 2006 gikk til institusjonsdrift, mot halvparten i gjennomsnittskommunen.* Antall årsverk i hjemmebaserte tjenester pr. innbygger 80 år+ i Oslo utgjorde 60 prosent av landsgjennomsnittet.
Det har konsekvenser som f.eks. at: * Relativt få eldre har både hjemmehjelp og hjemmesykepleie. * Så mange har én time hjemmehjelp pr. uke og så få har to timer, og ytterst få har mer.* Besøkene i hjemmesykepleien er relativt få.* Fleksibiliteten er liten fordi bruken av lange og korte besøk er lav. * Utilstrekkelig hjelp i de hjemmebaserte tjenestene er mest markant for de mest hjelpetrengende - en kommer ofte til kort der en burde strekke til lengst. * De hjemmebaserte tjenestene synes innrettet slik at de i bare mindre grad kan utsette innleggelse i sykehjem eller bidra til det nasjonale målet om at enhver skal gis anledning til å bo hjemme så lenge som mulig.Det mest særskilte i Oslos pleie- og omsorgstjenester er det svake innslaget av kommunale boliger til pleie- og omsorgsformål for eldre, og som svært sjelden kan tilby heldøgns pleie og omsorg. Og ytterst få har fast bemanning om natten, dvs. i situasjoner som er de mest prekære mht. flytting til sykehjem.

Alle eggene i én kurv.

Det som kjennemerker Oslo, er at byen har lagt de fleste eggene i én kurv: Sykehjemmene. Der betydelige grupper med vesentlige funksjonstap avhjelpes ved bruk av kommunale boliger og en mer intensiv hjemmetjeneste, synes Oslo å måtte ty til sykehjemmet fordi alternativene er lite utviklet.Det gjør at byens sykehjem kontinuerlig vil måtte være under press samtidig som det svekker mulighetene til å drive dem med tilfredsstillende tilgjengelighet.

Hva må gjøres?

Hovedproblemet i hovedstadens eldreomsorg er ikke dekningsgrad i sykehjem, men har særlig å gjøre med følgende forhold:* Lav tilgjengelighet til sykehjem.* Svakt utbygde hjemmebaserte tjenester.* Få omsorgsboliger, særlig med heldøgns pleie og omsorg.

Samvirke med hjemmene.

Det sentrale svaret ligger i en utforming og dimensjonering av omsorgsboliger og hjemmebaserte tjenester som er slik innrettet at de samvirker med sykehjemmene. En må utvikle et bredt register og innretning av tjenestene i form av en omsorgstrapp med mange trinn tilpasset mangfoldet i eldres behov.De hjemmebaserte tjenestene må evne å muliggjøre hyppigere utskrivninger fra sykehjemmenes korttidssenger. De ulike elementene i omsorgslaget må være slik drevet at de gjør "hverandre gode".Derfor må byen straks ta fatt på oppgaven med å bygge ut et bredt tilbud i omsorgs-boliger med vekt på heldøgns pleie og omsorg. Samtidig må byen bygge ut de hjemmebaserte tjenestene med økt fleksibilitet og intensitet. I en by med svært mange aleneboende må tilsynet med eldre generelt bygges ut, særlig det faglig medisinske tilbudet og fremfor alt legetjenestene.

Prat om valgfrihet.

De hjemmebaserte tjenestene i Oslo er bygget ned de senere årene. I stedet for å villede med retorisk prat om valgfrihet, burde Oslos politikere og fagfolk drøfte de grunnleggende manglene ved dimensjoneringen og sammensetningen av omsorgstjenestene i byen og sørge for dyptgripende endringer i den samlede innretningen av dem.Siden problemene samlet munner ut i umiddelbart press på sykehjemmene, ropes det "naivt" på flere slike plasser.Men Oslo kan aldri bygge seg ut av problemene i eldreomsorgen gjennom nye sykehjemsplasser.