Elever villig til å ta tunge løft?

Fokus på elevene. Men skal man løse utfordringene i norsk skole, må vi i sterkere grad enn hittil i debatten fokusere på dem som spiller hovedrollen i læringen, nemlig elevene. PISA-rapporten forteller mer enn at norske elever skårer for lavt i lesing, matematikk og naturfag. Undersøkelsen gir også indikasjoner på hvorfor de gjør det dårlig. Særlig to funn er interessante.

Er seg selv nok

For det første er ikke problemet bare at norske elever generelt leser dårlig: De har spesielt vanskeligheter med oppgaver som stiller krav til nøyaktighet og utholdenhet og som ikke er underholdende. For det andre gir rapporten indikasjoner på at norske ungdommer er seg selv nok, eksemplifisert ved spørsmål om miljø. Elevene er både lite bekymret for miljøproblemene og føler liten grad av ansvarlighet for å gjøre noe med dem. Etter min mening er disse funnene enda mer alarmerende enn den dårlige fagkunnskapen. For vi har altså å gjøre med ungdommer som, for å sette det litt på spissen, er preget av å ville underholdes, ikke er opptatt av problemer utenfor seg selv og ikke orker langvarige utfordringer. I et slikt klima blir det en krevende øvelse å skulle motivere for bedre skoleprestasjoner.

Skolen taper konkurransen

Samtidig som mange elever har et dårlig fundament for å lære, blir det ikke bedre av at de ser på skolen som lite viktig. Som lærer i videregående skole erfarer jeg ofte at elevenes oppmerksomhet er rettet mot en verden utenfor klasserommet.De skal jobbe for å få penger til russebuss, de skal vise hverandre den morsomme videosnutten på YouTube, og de må sjekke siste nytt på Facebook. I tillegg presser verden utenfor seg inn i skolehverdagen. Elevene ber om å slippe kroppsøvingstimen fordi de skal på modellaudition og ikke må være svette(!), foreldrene søker barna fri for å dra til Syden - og mobiltelefonen ringer midt i timen med en viktig beskjed fra jobben.

Ta kontrollen tilbake?

Mange i dagens skoledebatt mener løsningen på problemene er at læreren tar tilbake autoriteten og lederrollen i klasserommet. På samme tid får skolen og dens pedagogikk hovedansvaret for at kontrollen er blitt borte. Det blir både for enkelt - og noe historieløst.Som vi har sett, er det en utfordrende oppgave å få elevene interessert i skole og læring når verden der ute er mer spennende. I tillegg har ikke elevene en sterk følelse av at de må prestere på skolen. De regner uansett med å få seg en jobb og ta del i velstandsøkningen, selv om ikke kunnskapene er til å skryte av. Sannsynligvis har de rett, og det er vanskelig å styre elevene mot læring med et slikt utgangspunkt.At læreren igjen skal få naturlig autoritet, er mer en drøm enn realisme. Sviktende tiltro til autoriteter er et generelt utviklingstrekk i nyere norsk historie. Antiautoritære ideer fra opprørskulturen på 1960-tallet er spredt til samfunnet forøvrig. Hierarkiske strukturer er brutt ned i arbeidslivet, og på Stortinget er det nå flere antrekk enn dress og slips som er godtatt. På samme måten er forholdet lærerelev også endret.

Mer makt til elever

Vi tiltales uten titler og bare med fornavn, og elevene får påvirke både metoder og vurderingsformer. Dette er i stor grad en refleks av tendensene i samfunnet for øvrig. Det er ikke ønskelig at autoritetspersoner skal ha for mye autoritet! Dette er slik et omskiftelig og moderne samfunn bør være, men vi må også være klar over konsekvensene. Som lærere kan vi ikke lenger i kraft av vår stilling kreve at elevene skal sitte stille ved pulten sin og si "ja" når vi ber dem ta noen tunge tak. Konklusjonen er at hovedproblemet i norsk skole ligger mer i ungdomskulturen enn i selve skolen. For elevene i denne ungdomskulturen er ikke skole viktig nok.Som representant for dem som står i daglig nærkontakt med denne kulturen, tar jeg min del av ansvaret for å bringe skuta på rett kjøl. Men vi må også være klar over hvilken elevmasse vi har å gjøre med, før enkle løsninger lanseres. PISA-rapporten maner til "tunge løft". Jeg er ikke sikker på om elevene er villig til det.Skolen kan i liten grad endre samfunnet og dets holdninger. Men som jeg har vist, kan faktisk samfunnet endre skolen. Og ønsker vi å bedre norske elevers kunnskaper og ferdigheter, må vi også endre deres holdninger. I den prosessen skal selvsagt skolen spille en rolle, men også foreldre og arbeidsgivere og alle andre som opererer i og rundt ungdomskulturen. Alle må bidra til å gjøre skole til det viktigste for ungdommen. I så måte kan de siste ukers skoledebatt være avgjørende. For akkurat nå er heldigvis skole viktig.