En flom i mediene

Som en følge av monsterbølgen i Asia, flommet mediene, TV og dagsavisene, over. Ekstrasendinger, utvidede sendinger med identiske, regelmessige innslag og utallige debattprogrammer overtok det meste av døgnet. Det oppsto ett kollektivt subjekt av journalister, politikere, pårørende og tilfeldige andre. Det ble som en valgvake eller en olympiade, konsentrert om et felles mål: skape mest mulig sorg. I begynnelsen ventet vi nesten hypnotisert på autentiske nyheter. Men få informasjoner av verdi kom, ennå driver realitetene og senker seg over oss. Vi kjente alle noen som kunne ha feriert i området. I tillegg hadde vi mørke, dårlig vær, egne og næres sykdommer, dødsfall i familie og vennekrets, det var sikkert nok av plager i de flestes liv.

Ufattelig?

Mediene dekket det negative og sorgtunge følelseslivet. Alle sa de at det hele var ufattelig. Men problemet var ikke hva som er til å fatte. Det er ikke ufattelig at tusenvis av mennesker omkommer i en monsterbølge. Ulykker, dødsfall og nød skyldes lett forklarlige naturlover, uvitenhet, sinnsforvirring, uflaks eller ondskap. Problemet er hva som er til å føle. De tusenvis av omkomne i flodbølgen er ufølelige. Vi kjenner dem ikke. Mediene kan ikke skape følelsesmessig kjennskap, det bare ser slik ut. Følelser eksisterer i relasjoner mellom mennesker som kjenner hverandre. Sorg er for nære avdøde. Vi er ikke avstumpede om vi ikke vil eller kan sørge over mennesker vi ikke kjenner. Men tanken på at det kunne ha vært noen vi kjenner, kan fremkalle en sorg som kan transplanteres til Sør-Øst-Asia. Sentimentalitet lar mennesker grine uten at det behøver å være en ekte sorg bak. Hvis sorgen som nå er fremkalt er ekte, varer den livet ut. Det store antall av døde hver dag verden over, tilsier minnekonserter år ut og år inn. Det er enormt mange å gråte over. De fleste mennesker dør altfor tidlig av årsaker som lett kunne ha vært forhindret.

Lykkepiller og rus.

Skal mennesker få hjelp, må noen slutte å gråte. Det er ikke sikkkert at fremkalte følelser av denne karakter er et gode. Det er et moralsk spørsmål om mediene skal fremkalle sorgfølelser i et slikt omfang som her ble gjort. Hjelper norske kvinner og menns sorg de rammede i Sør-Asia? Hjelper denne fremkalte sorgen på egen, tidligere sorg og blir terapi for oss? Sørger vi nå på en bedre måte når vi selv før eller senere igjen blir rammet i det virkelig nære? At vi ved å gi penger og skape sosiale anledninger, fikk følelsen av å bety noe i sammenhengen, hjalp bare oss. Først ble sorgen over ukjente kunstig fremkalt, deretter kunstig dempet. Er det bra for oss å ha et følelsesliv som en jo-jo? Jeg tror at mediene i realiteten kan ha økt det allmenne depresjonstrykket. Bruken av lykkepiller, rus, mat som trøst, og behovet for terapeuter kan ha vokst. Angst- og frustrasjonsnivået også. Penger er lett å gi bort når sentimentaliteten styrer. Vi har mange penger i Norge. Å gi penger er forøvrig ikke storsinn. Virkelig storsinn er å tilgi sine fiender. Gjør man det nå lettere rundt omkring i landet? Hva skjer med de landene hvor milliarder og millioner kanskje nå pøses inn? Det vil ta mange år å se om en invasjon av penger og mer eller mindre profesjonelle hjelpere virkelig er et gode. Snillhet kan være ondskap. Hva de rammede virkelig trenger, er lett for enhver å vite: Vann, mat, hvile og ro, og anledning til selv å ta makten over sine egne liv.

Spiller på følelser.

Mediene har hittil levd særdeles godt av bare å spille på publikums følelser, spesielt på enkle følelser som sentimentalitet. Kanskje mediene snart kan interessere seg for et mer utfordrende og krevende prosjekt: Øke kunnskapsnivået og skjerpe realistisk, logisk tenkning hos både seg selv og sitt publikum? Mediene har kritisert politikere og myndigheter for dårlig styring. Det manglet åpenbart dyktige ledere både i regjeringen, UD, politiet og i Kripos. Men dette er ikke et begrenset problem. I Norge har man lenge nedspilt lederrollen. Man snakker om utflytende ledelse istedenfor effektiv makt. Makt er pinlig. De fleste synes å tro at problemer løses best i et fellesskap hvor kommandorollene er skjulte, at ting ordner seg av seg selv, at virkeligheten er fredelig, oversiktelig og kontrollerbar og at gode følelser ordner realiteter utenfor kameratflokken. Katastrofer, både i eget liv og på andre kontinenter, trenger et helt annet tankesett enn den som er politisk korrekt i en materialistisk, demokratisk velferdsstat, hvor det farlige, dramatiske og nære eksistensielle er bortdefinert. I katastrofer trengs mennesker som vet, kan, som handler og har vilje, evne og rett til å kommandere og som kan bruke makt. Det trengs dessuten mange som kan og vil adlyde. Det trengs ferdige kommandolinjer eller muligheter til å skape dem der og da, samt hensiktmessige kommandoer og nødvendige remedier. Dette tankesettet er vanligvis ikke på plass i Norge, ikke en gang i helsevesenet. Men enhver ledelse har plikt til å kjenne til hva en katastrofal virkelighet innebærer i sin alminnelighet. Man må kunne se når makt er på sin plass.

Mediekritikk.

Mangel på katastrofetenkning preget også mediene. De bør gjennomgå sine rutiner for dekning av store, lett fattelige, men ikke-følelige katastrofer. Spesielt gjelder det i forbindelse med jul og høytider som vanligvis setter mange følelser i sving. Mediene bør dekke katastrofer på en slik måte at de ikke skaper unødig sorg, skyld og skam hos de som overlever og de som er tilskuere. Man bør ved store katastrofer først og fremst formidle kunnskap og tanker, ikke følelser. Man bør bestrebe seg på ikke å formidle noe man vet at man ikke helt sikkert vet. Man bør bruke få gjentagelser, de fleste husker viktige informasjoner og forteller det videre. Mediene behøver ikke si alt til alle hele tiden. Heller bryte inn med fem-minutters innslag når man virkelig vet mer. Utvidete sendinger som ødelegger dagliglivet og tar ekstremt mye oppmerksomhet, har ettervirkninger. Dette var ingen valgvake, ingen internasjonal konkurranse som Norge helst skulle vinne; det var en virkelig, naturlig monsterbølge.