En følelse av trygghet

NRK gjorde i etterkant av politidirektør Øystein Mælands avgang en 5 på gaten-undersøkelse. Noen mente Mæland gjorde rett i å gå, andre mente heller statsministeren burde fratre, mens noen igjen mente det var for tidlig å uttale seg i en så stor og vanskelig sak.

Jeg savner et sentralt aspekt som burde komme frem selv i en så tynn meningsmåling som en enquête: Det er én eneste person som har ansvaret for alt som har med 22/7 å gjøre, og han sitter fengslet.

Jeg er slett ingen ekspert på hverken terror, politiberedskap eller sikring av statlige bygg, og bifaller gjerne parkeringsrestriksjoner ved Regjeringskvartal og storting. Men det er viktig å huske hva som faktisk har skjedd her: Én person har bestemt seg for å sprenge en bombe i Oslo sentrum, og skyte barn og ungdommer fanget på en øy. Tilregnelig eller ikke, han har begått et attentat som er unikt i verdenshistorien. Vi må tørre å stille spørsmål om vi ønsker en beredskap som skal hindre at det kan skje igjen.

Mer åpenhet å stenge?

Etter terroren i fjor lød omkvedet «mer åpenhet, mer demokrati». Dette er en videreføring av en strategi, ikke bare fra den rødgrønne regjeringen, men også fra tidligere regjeringer langt tilbake i tid, om at regjeringskvartalene skal være åpne og tilgjengelige for folket. Nå, ett år etter, får statsministeren kraftig kritikk for ikke å ha påsett at Grubbegata ble stengt for lenge siden. Åpenhet, noen?

Forhenværende politidirektør Ingelin Killengreen skal også ha forsømt sine oppgaver grovt ved å gå for billigste datasystem da hun burde ha gått inn for oppgradering. Man burde ikke spare seg til fant, som det heter i det eneste vestlige land som har penger på bok, men det blir faktisk skivebom å plassere et stillingsutfordrende ansvar hos regjering og politiledelse her. Stortinget, valgt av deg og meg, setter budsjettrammene for politiets arbeid. Ingen har tatt, eller bør ta, høyde for at noen velger å sprenge og skyte folk fordi de misliker gjeldende politikk og ikke evner å skrive overbevisende om det.

I USA tar de i sikkerhetens navn høyde for at noen velger å skyte, og i nær bakgrunn lyder larmet av ganske total fiasko. Jeg ønsker ikke at Norge skal nærme seg USA det minste sikkerhetspolitisk. Vi kan velge å logre villig etter hauker som vil stenge Grubbegata, opprette ID-sjekk i kontrollposter på viktige steder, og bevæpne politi. Men se det i øynene; vi kommer uansett til å halse heseblesende bak de ekstremt få som er ute etter å ødelegge og skape frykt. Er det noen som føler ekstra trygghet ved at man får med maks 100 ml væske pr. beholder (så mange beholdere du vil) i håndbagasjen på flyet? Er det noen som føler seg ekstra trygge i nærheten av USAs ambassade i Oslo? Er det noen som mener at krigen mot terror har skapt mindre terror?

Ikke politistat

Jeg har all mulig medfølelse med dem som mistet sine kjære i Regjeringskvartalet og på Utøya, enten de mistet dem lenge før eller rett før politiet pågrep gjerningsmannen. Jeg er tilhenger av at vi skal ha lover mot skadeverk, og midler til å forebygge slikt. Likevel, vi bygger et helt samfunn her, og når vi utvikler det samfunnet etter 22/7 og Gjørv-rapporten, må vi se større på det, i lengre perspektiv. Vi bør rette opp åpenbare mangler i beredskapen vår, men vi skal fremfor alt holde høyt at vi bor i en type land der folk med psykiatri som basiskompetanse kan lede politiet.

Er det én ting jeg er ganske sikker på at Anders Behring Breivik ønsker seg, så er det Norge som politistat.

Det er få ting jeg ønsker meg mindre.