Fredsarbeid. Etter et par tiårs forgjeves strev for å skaffe midler til en bred folkebevegelse for fred, burde jeg vel være lykkelig for å se at millionbeløp i disse dager strømmer inn til fredsarbeid? Men fredsprosjektet til avgåtte statsminister Bondevik reiser mange spørsmål, både om fredspolitisk og demokratisk troverdighet.Mitt fredsarbeid gjennom verv i bl.a. Norges fredsråd og International Peace Bureau i Geneve har hatt slike mål som å utvikle folkeretten, styrke FN og menneskerettighetene, bedre systemene for å forebygge og hindre konflikter, stanse krig, fjerne alle atomvåpen, stanse opprustning og våpenhandel.I statsbudsjettet for 2005 kuttet Bondevik-regjeringen de vel to millionene i statlig støtte til vår mobilisering av folkelig, frivillig fredsarbeid med 64 %, i forslaget til budsjett for 2006 var det kuttet helt til kr. 0. Følgen er at Fredsrådets sekretariat, som drev service overfor 30 medlemsorganisasjoner, medier, skoler, storting m.v. måtte stenge høsten 2005 av mangel på midler. Det primære spørsmål ved Bondevik-senteret handler om demokrati. Hva skjer med tilliten til våre politiske ledere om det blir vanlig praksis at de belønnes med rundlige gaver fra en mektig politisk aktør? Jeg har ingen holdepunkter for at "etterlønnen" til Bondevik er resultat av direkte avtaler som har stilt belønning i utsikt i konkrete saker, men man må tro at han er blitt en mann næringslivet føler det kan stole på. En kort beskrivelse av vår fredsbevegelse er at vi søker en global fredskultur til erstatning for dagens militaristiske kultur. Skal man få slutt på krig, må man få brutt de tette båndene mellom næringsliv, militærmakt og globalisert økonomisk imperialisme. Fredsrådet sto i spissen for å organisere motstand mot norsk deltagelse i den siste Irak-krigen og fortjener takk for å ha holdt oss ute av et grovt brudd på folkeretten. Ved vår innsats fikk Bondevik en krig mindre på samvittigheten. Mitt inntrykk er at næringslivet ikke er særlig ivrig etter å støtte vårt viktige fredsarbeid. Det skulle glede meg om bidrag fra bedrifter og næringslivsfolk kunne vise at inntrykket er feil. Med bare en eneste prosent av midlene til Bondeviks senter, ville Fredsrådet kunne gjenåpne og drive videre i to-tre år.Det demokratiske hovedproblem med Bondeviks senterprosjekt er at en slik praksis vil virke korrumperende og kan ikke unngå å så mistillit til statsministere i Norge i årene som kommer. Vil statsministre treffe nødvendige, men upopulære vedtak overfor næringslivet når det kan bety at de avskjærer seg fra fyrstelige gaver når perioden er over?"Politikk er verdens billigste tjeneste," fremholdt USAs nest rikeste mann, investorguruen Warren Buffet i Aftenposten 31. oktober i fjor. Vi vil ikke ha det slik i Norge, et troverdig demokrati tåler det ikke.
Kommentarer