En nyansering av Hakloa-saken
AV:
av
Publisert:
Oppdatert:
Balansert.Den som har lest medienes dekning av Regjeringens beslutning om å ekspropriere eiendommen Hakloa i Nordmarka til fordel for Jo Arne Ødegaard, risikerer å sitte igjen med et bilde av en grunneier som har vært lite imøtekommende i forsøkene på å finne en minnelig løsning. Da jeg ikke kjenner meg igjen i et slikt bilde, ber jeg om forståelse for mitt behov for å nyansere. Hakloa-saken handler om to hensyn vi lenge trodde det skulle være mulig å balansere på en god måte. Derfor er det leit å konstatere at de mange og oppriktige forsøk ikke har endt i en minnelig løsning. Hensynet til Jo Arne Ødegaard dreier seg om hans ønske om å bo på, og helst kjøpe, gården han har vokst opp på. Opp gjennom oppveksten har jeg tilbragt mye tid på Hakloa, også sammen med Ødegaard, og jeg har derfor hatt forståelse for hans ønske. Det andre hensynet dreier seg om Løvenskiold-Vækerøs ønske om å holde Nordmarka-eiendommen samlet, på samme måte som vi har gjort de siste tretten generasjoner. Viktig er det også at Hakloa er en sentral gård og base av stor betydning for skogsdriften. Vårt ønske har derfor hele tiden vært å beholde Hakloa som en del av Nordmarka-eiendommen. I mellom disse to hensyn trodde vi lenge at det lå en god og minnelig løsning for oss begge. Selv har vi forsøkt å strekke oss: Vi har tilbudt Ødegaard å bo på gården for 1500 kroner måneden så lenge han måtte ønske (etter at vi har bekostet oppussing), vi har tilbudt ham å forpakte gården, og vi har tilbudt ham å kjøpe gården. Gitt hensynet til vårt ønske om å ikke splitte opp eiendommen i et lengre perspektiv, samt beholde Hakloa som base for skogsdrift, ble det lagt inn en forutsetning om at Løvenskiold-Vækerø hadde forkjøpsrett ved senere salg til andre enn hans egen familie. Dessverre ble disse tilbudene i stor grad ikke besvart, delvis avvist. Regjeringen har selv påpekt at våre tilbud var gunstige, da den to ganger avviste ekspropriasjonsønsket: "Tilbudet var så godt at vilkårene for å ekspropriere plassen den gang ikke var oppfylt," heter det. Staten ga Ødegaard mulighet til å akseptere Løvenskiold-Vækerøs tilbud om kjøp på vilkår innen en frist, men dette tilbudet ble ikke besvart. Ødegaard hadde da bodd urettmessig på eiendommen i fire år. Ingen leie ble betalt. Basert på den politiske avklaringen anså vi saken som avsluttet og gikk videre med forvaltningen av eiendommen. Den ble pusset opp, og en skogbrukerfamilie flyttet inn. Vi beklager utfallet, men tar beslutningen til den avgående regjering til etterretning. All erfaring tilsier at det trenges kompromissvillige parter for å finne gode løsninger. I denne saken mener vi å ha bidratt med vårt.
Les også
Siste fra seksjon
-
Hva Skrik betød for meg
25 mai 2012 21:58


Kommentarer