En papirkulekasters bekjennelser

FOTO: Aagaard, Rolf M.

Har kastet kule. Jeg skal åpent innrømme det: Jeg har kastet kule. Der lå den, foran meg. Den besto av NRKs lille notatark, og jeg hadde krøllet den sammen under debatten. Jeg tenkte: Hvis jeg nå kaster denne lille, lette tingen på Tønsbergs ordfører, hva skjer vel da? Jo, da blir det ordentlig bråk. Er da dette, tenkte jeg, god nok grunn til å få bråk? Jo, tenkte jeg, det er nok det.

Så jeg kastet den på Frps nestleder, og jaggu ble det bråk. For Per Arne Olsen gikk rett til VG og sladret, slik jeg antok han ville gjøre. En radiodebatt som ellers ville nådd P2s forholdsvis faste lyttersegment, ble plutselig en stor sak.

Nå mener jeg at debattanter ikke bør kaste det aller minste rusk på hverandre. I motsetning til hva Olsen sa til VG, ba jeg ham faktisk om unnskyldning etterpå. Men det er tankevekkende hvordan Medie-Norge fungerer. Skriv en skarp artikkel, eller før en dannet debatt i P2, og det legges knapt merke til. Gjør eller si noe som fremstår som over streken, og du kan være sikker på at du får en talerstol. Dette er teknikken landets nest største parti benytter seg av, når de velter sine møkkalass over på borgere eller enkeltgrupper i samfunnet.

Snyltere

Ordfører Olsen har nettopp gjort det i sin vakre by Tønsberg, der han nå er i ferd med å gjennomføre at sosialhjelpsmottagere skal møte opp til frokost på et visst sted i byen, om jeg forstår riktig, på bestemt klokkeslett hver dag, for i det hele tatt å få utbetalt noe fra det offentlige. Det er nok mange som mener at alle sosialklienter er noen snyltere. Om jeg har forstått Olsen rett, skal modellen bli innført over hele landet, bare Frp kommer til makten. Som han så malende sa i radiodebatten med meg: «Det blir et helt nytt samfunn.»

Når Olsen er fortørnet over at jeg ikke ville ta ham i hånden da vi møttes til dyst, så er det enten fordi han ikke forstår uhyrligheten i slikt. Eller det er fordi han mener at det er anstendig å være så uhyrlig, bare for å sanke stemmer til sitt parti. Olsen kunne jo gjøre det mye enklere i sitt Nye Samfunn: Hva med å utstyre sosialklientene med et armbind som gjør dem synlige for resten av befolkningen hele dagen?

De små

For riktignok er det slik at alle partier ønsker å redusere ethvert stønadsmisbruk mest mulig. Men vi snakker om en uensartet gruppe. Her kan det være psykisk syke, folk med store problemer, incestofre, voldsofre, rusmiddelmisbrukere og deres pårørende, folk som i en liten by kan være stigmatisert nok som det er. Olsen ser seg ikke som ordfører for disse små av sine borgere, men bare for egne velgere, så han velger å la de små ta støyten. Det er en kynisk og dypt ukristelig politikk.

Men så kommer tilbakekallelsen. Det var jo ikke sånn ment. Det skulle bare gjelde for – ja, Gud vet – det skulle visst bare gjelde for sosialhjelpsmottagere mellom 18 og 30 år. De sykeste av denne gruppen kommer jo ikke til å møte opp, og dermed kommer de friskeste til å få de sykestes penger. En praktisk og ikke minst rettferdig ordning, hilsen Olsen. Sannheten er vel at dette neppe blir noe av. Hverken i Tønsberg eller annetsteds. Men det er sagt. Det er det viktigste. Man har sagt / ikke sagt at man vil gjøre noe med de fæle snylterne.

Frps retorikk

Dette er Frps retorikk. Man sier noe, antyder noe, og så trekker man det tilbake, helt eller delvis. Da er det både sagt – og ikke sagt.

Frp skvetter sin valgkampsaft i alle retninger. Det vil aldri bli opprettet asylmottak i Afrika, men dermed har man «sagt det»: «Send dem (tilbake) til Afrika!» Igjen en differensiert gruppe – fra folk som har utstått tortur og forfølgelse, til rene lykkejegere; de er nå alle mennesker, uansett beveggrunn. Det er Carl I. Hagens straffekoloni på Svalbard om igjen.

Frps kulturpolitiske talsmann sammenligner i et intervju Trond Giske med Kim Il-Sung, en grusom kommunistdiktator. Sogar Kirkelig Fellesråd får gjennomgå; det var en déjà vu-opplevelse å høre Per Sandberg mistenkeliggjøre dets beveggrunner i en Dagsnytt 18-debatt tirsdag med rådets leder, Olav Fykse Tveit, og enda en gang fremstille Frp som et parti som blir forfulgt og motarbeidet av alle, både åpne og skjulte krefter, også det skumle Kirkelige Fellesråd. Dette er nivået. Og nå er vi der hvor papirkula ble avfyrt.

Finansierer politikere

Rike Norge finansierer mye, også partier og politikere. Det vil ingen ha problemer med, men Frp mistenkeliggjør at en etablert kunstner får garantiinntekt (jeg har aldri fått den). Denne er så lav at den får en stortingslønn til å virke som ren rikdom, nemlig kr 184000 i året. En slik «garantiinntekt» reduseres i forhold til annen inntekt. Påstanden om at det sitter folk og får lønn fra Staten fordi de «vil kalle seg kunstnere», stemmer ikke.

Lønn for kunst

Bortsett fra de ansatte ved våre teatre og orkestre, som virkelig ikke går på topplønn, er det ingen som får lønn for kunst. Som min motdebattant selv sa, skjer 75 prosent av omsetningen i kulturlivet i markedet, og det er utmerket! Det Frp er ute etter å ta, er altså de siste 25 prosent. Her finner man ting som kan være viktige nok, men som ikke (ennå) er bærekraftige. Det meste som støttes, er allikevel allmenn kultur.

Utenkelig

Her ligger støtten til det frivillige, brede kulturarbeid – korps, kor, barnekultur, festivaler, folkemusikk, rock og danseband, som har fått store økninger med Kulturløftet de siste fire år. Her ligger støtten til norske filmer, som med økt satsing har gått fra å være kalkuner til å fylle saler hjemme og ute. Max Manus ville vært utenkelig uten.

Det kan ikke være enkelt for de øvrige borgerlige partier. Skei Grande forsøker å fremstå som Jensen light, Høyres Olemic Thommessen og Per-Kristian Foss prøver å være ansvarlige av alle krefter, mens KrF er helt borte – kanskje har de gått inn i en periode av stille bønn.

Tankevekker

Når Foss sier at i kulturpolitikken vil han heller ha Jens enn Jensen, er det en tankevekker. Frp er nå det suverent største høyreparti i Norge; enhver velger bør vurdere det realpolitiske styrkeforholdet i borgerlig leir etter valget.

Jeg er ikke politiker, så det skal være fjernt fra meg å ville endre noens grunnsyn, men det kan være grunn til å vurdere å stemme taktisk.