En paradoksal debatt

Presisering av identitet. Det omfattende engasjementet i diskusjonen den siste uken illustrerer vårt samfunns behov for en presisering av den sekulære identitet, og hvilken kurs som bør stakes ut i så henseende. Samtidig gir flere av debattinnleggene en grundig leksjon i nettopp det jeg beskriver som den ekstrem-sekulære tradisjon i norsk debatt. Innledningsvis er det på sin plass at jeg bøyer meg i støvet og ber om tilgivelse for at jeg begikk en kardinalfeil. Som norskmuslimsk legestudent med et kortklippet skjegg er jeg smertelig klar over at hver gang jeg hever min røst i offentligheten, er jeg aller først pliktet til å reversere og nullstille all debatt ved å ta avstand fra ugjerninger kriminelle begår i verdens hjørner og avkroker.

Tar avstand.

Siden noen debattinnleggsforfattere har avkrevet meg svar, og jeg har lært av mine synder, benytter jeg anledningen til å stille inn på autopilot, stå skolerett og herved stadfeste min avstand til forfølgelse av islamkritikere, til den uislamske kvinneundertrykkelse og til den uislamske trakasseringen av opposisjonelle. Hva angår min entydige avstandtagen til dødsstraff mot homofile henviser jeg til Universitas 14. november i fjor. Og for ordens skyld: Jeg tar i Guds navn avstand fra all urett som måtte begås i Guds navn i den overskuelige fremtid.

Begår urett.

I rettferdighetens og redelighetens navn er det også en urett Hege Storhaug begår med sitt innlegg "Hvilket makabert svik!" 26. februar. Innlegget er et eksempel på det logikerne kaller argumentum ad hominem - der motdebattantens argumenter ikke blir forsøkt imøtegått, men isteden lanseres irrelevante personangrep.Det er uetisk at jeg blir assosiert med flere arrangementer i regi av Muslimsk Studentsamfunn og Pakistansk Studentsamfunn; de fant sted på en tid da jeg overhodet ikke deltok i disse organisasjonene. Ikke minst er det uttrykk for en heller illiberal tilnærming til de nevnte studentsamfunns aktiviteter. Et mer kultivert innslag i denne ukens ordskifte er replikken til Jens Brun-Pedersen, pressesjef i Human-Etisk Forbund. Brun-Pedersen minner med rette om at den norske stat pr. definisjon faktisk er kristen, og anskueliggjør dette ved blant annet å peke på at ulike ritualer i Norge utføres på kristent vis.Dette understreker ett av min kronikks poenger - at statskirken benyttes som en inngangsport for ritualisering, politisk diktering og verdsliggjøring av teologien.

Skill stat og kirke.

Dermed skapes en forventning om at andre kristne retninger og andre religioner skal følge etter i samme spor. For at mangfoldigheten og religionsfriheten i sin fullstendighet ikke skal ofres på den politiske korrekthets alter, kan det derfor være av fundamental betydning at stat og kirke skiller lag.Slik kan den teologiske selvstendigheten til trossamfunnene ivaretas, etter artikkel 18 i menneskerettighetserklæringen av 1948. Teologisk selvstendighet og suverenitet til tross, religiøse bevegelser kan ikke og bør ikke unndras velresonnert kritikk i et transparent og demokratisk samfunn. I denne kontekst har Per Nortvedt, professor i medisinsk etikk ved Universitetet i Oslo, utvilsomt et poeng når han fremholder at også legfolk skal kunne gi sine bidrag til religionskritikk.

Bare et utgangspunkt.

Men det springende punkt består i at legfolks og ikke-muslimers kritikk av islam aldri vil opphøyes til å ha en autoritativ teologisk verdi for muslimer, utover at den kan være utgangspunkt for en diskusjon.Autoritetene for muslimene i et teologisk øyemed vil nødvendigvis være akademisk skolerte innenfor islamsk vitenskap, hvilket er høyst selvsigende og rasjonelt i et rent akademisk perspektiv.

Stråmannsargumentasjon.

Desto mindre rasjonelt er det at Sarah Azmeh Rasmussen i sitt tilsvar "Garanti for mangfold" fredag først fremstiller karikerte versjoner av mine standpunkter, for så å rette sitt skyts mot disse. Rasmussen funderer sitt tilsvar på hva hun føler, sanser og fornemmer om meg, istedenfor å basere seg på det jeg faktisk formidler gjennom min kronikk.Det er en fremvisning i stråmannsargumentasjon. Siden Rasmussen og andre innleggsskrivere insinuerende og paradoksalt nok tar meg til inntekt for å ville innskrenke friheten, vil jeg klargjøre mitt budskap.

Moderat sekulær nasjon.

Slik jeg tydelig skisserte i kronikken "Den sekulære ekstremismen" er mitt overordnende poeng at Norge bør tilstrebe å være en moderat sekulær nasjon, i den hensikt at utviklingen mot en sekulær ensretting og annen form for flertallstyranni unngås.Jeg advarer mot at mangfoldet kan bli historie hvis ikke det offentlige rom i Norge liberaliseres slik at også henvisninger til Gud og verdikonservatismen blir ansett for å være en integrert del av det norske demokratiet.For sikkerhets skyld: I et slikt samfunn må naturligvis også de ikke-troendes standpunkter i likeverdig grad respekteres, verdsettes og lyttes til.

Mangfoldig toleranse.

Den amerikanske samfunnsmodellen kommer kanskje nærmest den pluralistiske toleransen og harmonien jeg forfekter. I den amerikanske smeltedigel er det takhøyde for at en verdikonservativ mormoner og en tradisjonell pastor kan kjempe i fremste rekke om å bli presidentkandidat.Dette er for øvrig en demonstrasjon på det religiøses kompatibilitet med et av verdens mest avanserte, progressive, moderne og åpne samfunn.

Revitaliserte rettigheter.

I løpet av den siste uken er jeg også blitt anklaget for å nedtone menneskerettighetenes rolle. Det er en feilaktig forståelse når mitt ankepunkt er - slik professor Mary Ann Glendon ved Harvard Law School påpeker - at det i realiteten er politiseringen og manglende definisjoner av menneskerettighetene som demper deres verdi.Menneskerettighetserklæringen av 1948 bør isteden revitaliseres, deriblant artikkel 18 som innebærer at mennesket har rett til offentlig utøvelse, misjonering og manifestasjon av sin religion. Religionen har altså en offentlig rolle, av det følger at de som tilhører en religion, selvsagt mener at den skal spille en rolle også i samfunnslivet. Det begrenser seg ikke bare til det offentlige liv, men også på områder som har med etikk å gjøre. For eksempel vil kristne og muslimer kjempe mot grådighet og materialisme, for livets hellighet og ukrenkelighet, for solidaritet og mot egoisme, for familien og ekteskapet som ramme for barns oppvekst.

Dristig og farlig?

Jeg har med interesse registrert ramaskriket som har oppstått i deler av Aftenpostens debattspalter de siste dager hvor jeg er blitt karakterisert som dristig, farlig og fundamentalist. Skribent Gunn Hild Lem surmuler fordi jeg vant kronikkonkurransen. Journalist Jon Hustad antyder at mine visjoner om den moderate sekulære nasjon har paralleller til nazismen. Forrige mandag advarte jeg nettopp mot at religiøse mennesker i offentligheten marginaliseres med slike antidemokratiske hersketeknikker. I arrogansens navn gjenstår det bare å konkludere:Jeg hadde rett.