Jeg leser høyt for min kone fra romaner. Jeg kan av og til tvile på om jeg har rett. Jeg har både kvinner og homofile blant mine venner. Jeg gir blaffen i fotball. Jeg er ikke sikker på hvor coilen sitter. Og, kanskje aller verst: Jeg tar melk i kaffen og bor midt i byen.Slik passer jeg perfekt inn i Lars Sponheims forestilling av de 17 urbane "pingleguttene" i mannspanelet som skal gi innspill til tidenes første stortingsmelding om mannen. Dette altfor elitepregede "kjerringrådet". Som FrP-talsmann Jøran Kallmyr ved en opplagt utilsiktet, men like fullt nedlatende, språklig bommert kaller mennene i Dagbladet.

Whisky.

Men hvor langt kommer man med slike sjablonger? Jeg liker også å sykle ned en steinrøys, med opplagt fare for liv og lemmer. Jeg har kastet meg baklengs ut fra et 50 meter høyt stup med et tau festet til ryggen og seilt tvers over både Nordsjøen og Biscaya. Hver høst dreper jeg fugler i fjellet. Hvis de blir skadeskutt, vrir jeg halsen om på de livredde rypene og spiser dem etterpå. Jeg drikker øl med gutta hver uke, jeg kaster bort tiden min med tanketomme dataspill og unødige turer til Claes Ohlson. Jeg får aldri nok av å kikke på pupper og lår. Og jeg har baller nok til både å skryte av mine bedrifter og skrive denne artikkelen.Akkurat som både Lars Sponheim og svært mange andre menn, er jeg ganske enkel. Jeg liker å hevde meg, slik jeg også forsøker her. Men nå må vi menn ta litt selvkritikk. Vi er så vant til å slåss. Vi liker det så godt (det er meg en sann glede å latterliggjøre Venstres leder), at vi ikke klarer å se at vi også kan ha interesse av å betrakte oss selv som en gruppe. At vi må kjempe for våre rettigheter, som alle andre. Mannsdebatten har sporet av før den rakk å begynne. Den er, som i innledningen her, blitt en konkurranse i å påpeke hvilke attributter som best definerer mannen. Aviser landet over har brakt historier der det debatteres hva menn kan, og ikke kan, tillate seg for å være "en skikkelig mann".

Påfugleffekten.

Hører du hvordan brytekampene i skolegården har satt spor helt opp til politisk toppnivå? Dessverre fører slik strid menn mellom ingen steder hen. Hvorvidt Olaf Thommessen eller Lars Sponheim har mest draget på damene er et spørsmål som ligger helt utenfor det politiske styringsrom, og innenfor den personlige smak. Kanskje ikke så rart likestillingsombud Beate Gangås overreagerer og sier hun vil ha hele mannspanelet nedlagt før det har begynt.Det som forsvinner i kampen om å få være aller mest mann, er de virkelige problemstillingene. Menn bidrar fortsatt til å opprettholde diskriminering av kvinner i arbeids- og samfunnsliv, utvilsomt likestillingsarbeidets viktigste arena. Som for eksempel når vi sier at noe negativt er "jentete", eller at et mannsutvalg ser ut som et "kjerringråd". Men politisk og i regelverket er svært mye av jobben gjort for kvinnene. Deres kamp beveger seg nå ut av politikken og utfordrer oss inne i våre hoder.For å styrke menns likestilling, derimot, er det fortsatt politisk handlingsrom. Sett fra en moderne manns ståsted fremstår det som uverdig at moren, sett fra myndighetenes side, skal være viktigere for barnet enn barnets far. Jeg kjenner en rekke eksempler fra min egen omgangskrets på at menn ikke velger å ta fødselspermisjon fordi far ikke har rett til full kompensasjon for egen lønn. Dermed griper politiske, diskriminerende reguleringer direkte inn i omsorgen for det enkelte barn. Og det er her mannspanelet må på banen. Hvordan skal vi menn bli likeverdige i barnets liv, og få se dem like mye etter et samlivsbrudd, hvis vi ikke helt fra starten har vært nesten alene om ansvaret i mange måneder? Akkurat som henne?

Lite å hente.

Men ellers er det jo vi som har fordelene. Spørsmålet vi menn stiller, men kanskje ikke våger formulere, er: Hva har vi egentlig å tjene på likestilling med kvinner? Fint lite, vil nok mange si. Slik dannes et skille mellom de tradisjonelle, som tviholder på sin morkne machomakt, og de "idealistiske", som mener at alle bør være like. De mest egoistiske trenger ikke være de konservative mennene. Det kan like gjerne være dem som kjemper for oppvurdering av kvinner. Sånt gir jo damers gunst, et personlig jakttrofé som kommer den enkelte idealist til gode.Det interessante er at mye av forskjellen menn mellom likevel kan vise seg å ligge på overflaten, i den uvesentlige og komiske konkurransen om å være "mest mann". Om å dra damer. Selv en snusbrukende og laksefiskende Frp-Kallmyr sier nemlig en viktig ting som tydeligvis forener by og land: - Ekte mannfolk er veldig opptatt av ungene sine.Selv om barna våre forener oss, skal mannspanelet få et svare strev med å få menn flest til å skjønne det. Vi menn har liksom viktigere ting fore. Kommentarer som dette skrives stort sett av damer, for disse spørsmålene er tabubelagt blant menn. Likestilling tilhører de andre, de som definerer seg inn i en offerrolle, de veike. Kvinnene. Er det noe vi menn helst vil distansere oss fra, så er det sutring og klaging på egne vegne. Vi er jo tross alt universets herrer.