Substans. Anne Bitsch etterlyser substans fra debattant Anne Viken (8. august). Viken brukte i innlegget «Feministisk vedheng» (6. august) Bitsch som eksempel på det hun mener er en tendens i det feministiske debattmiljøet til å være vedheng heller enn pådrivere i den offentlige debatten.
Det handler med andre ord om kommunikasjon. Viken etterlyser en argumentasjon som ikke bare gjør feminister til en gruppe nedlatende pedagoger. Slik jeg forstår Viken, mener hun at feminismen er i fare for å utdatere seg selv. Det kan virke som om feminister ikke ser etter nye måter å kommunisere på, men banker på de samme argumentene som har fulgt oss siden Simone de Beauvoir.
Hersketeknikker.
Martine Aurdals kommentar i Dagbladet 7. august bekrefter Vikens påstand om at de feministiske stemmene i offentligheten ikke behersker debatt. Her bruker Aurdal mesteparten av spalteplassen på å diskreditere Viken fordi hun har startet debatter som har skapt sinne og gjort Viken til en tydelig offentlig stemme. Aurdal mener tydeligvis at det at Viken uttrykker seg skarpt og skaper reaksjoner i mediene, er en svakhet.
Jeg har vanskelig for å se at personangrepet til Aurdal tjener noen annen hensikt enn å fortelle et smalt feministmiljø i Oslo at Aurdal vil bekjempe Viken. Er Viken en så stor antikrist i det feministiske miljøet at hun må fremstilles som «en sint, ung kvinne» slik Aurdal gjør?
Hadde det vært legitimt om jeg som mann hadde kalt Aurdal for «en sint, ung kvinne»? Jeg tviler på at det ville blitt sett på som noe annet enn patriarkalsk hersketeknikk. Men feministene er selv kjappe til å ta i bruk hersketeknikkene de selv har kjempet mot.
I stedet for å se Vikens innspill som en oppmuntring til å gå dialog med nye offentlige stemmer, faller debatten fort tilbake til irettesettelser, personangrep og substansløs retorikk. Og på den måten bekrefter altså Aurdal og Bitsch at de ikke evner å ta debatten.
Dialog.
Hva med å ta Vikens utfordring på alvor og snakke et språk som henvender seg til lesere som ikke har studert feminisme, tilhører et feministisk miljø, skriver i Fett eller tilhører vennekretsen til Anne Bitsch og Martine Aurdal?
Men det er ikke dialog og kommunikasjon utover egne kretser Bitsch ønsker seg, hun liker seg godt som feministisk meningsytrer, til tross for at innholdet i det hun skriver er reaksjonært. Bitsch er, som Aurdal, ute etter å dyrke sin egen selvforståelse. De er dogmatiske i sin retorikk, og på denne måten ødelegger de for feminismens nyskapende potensial i samfunnsdebatten.
Hvordan skal da feminismen oppleves relevant for kvinner og menn over det ganske land? Eller er feminismen bare for de få utvalgte?
Aurdal og Bitsch skriver for innforståtte og venner i feminstkretser uten å ta hensyn til et større publikum. De kommuniserer som om de skriver en e-post til sine venninner, og på denne måten ufarliggjør de seg selv som debattanter, ettersom de ikke makter å skrive noe som angår miljøet utenfor. Ved å henvende seg til offentligheten på denne måten, gjør Aurdal og Bitsch feminismen en bjørnetjeneste.
Den offentlige debatten.
Det kan virke som om Aurdal og Bitsch stoler lite på sitt eget ideologiske ståsted. Er den feminismen de representerer så sårbar at hvis den skulle bli berørt av uverdige hender vil den gå til grunne? En slik holdning i den offentlige debatten gir liten grunn til å ha tiltro til feminismen som frigjøringsprosjekt. Mener Aurdal og Bitsch egentlig at feminismen kan ha relevans for menn og kvinner i dag?
Selv mener jeg at spørsmål rundt kjønnsroller burde være i kjernen av den offentlige debatten, ikke på sidelinjen som stereotypiske oppgulp fra fortiden. Dette kan man oppnå hvis man tar Vikens innspill til etterretning og går inn i den offentlige debatten som seriøse aktører. Det er her substansen i Vikens innspill finner sted.
Kommentarer