Ikke avbrutt.Etter politiets aksjon natt til i går, valgte de afghanske sultestreikende på den 22. dagen ikke å avbryte aksjonen. Desperasjonen bunner både i redsel og i at de ikke har funnet andre midler for å bli hørt. Afghanernes sultestreik kan ikke sidestilles med norske arbeidstageres streiking, men det er betimelig å stille spørsmål til enkelte norske aktørers kritikk av afghanernes rett til å markere sitt syn og sine behov med de midlene de har til rådighet - og fremdeles være en verdig forhandlingspartner.Aftenposten skriver på lederplass 9. juni at "ingen norsk regjering (kan) gi etter for sultestreik". Årsaken er at "da ville man åpne for at en hvilken som helst gruppe (. . .) kunne sette i gang en sultestreik for å få sine krav oppfylt". Frp-leder Siv Jensen går lenger, og mener det er "uhørt" å "forhandle med folk som bruker sultestreik som våpen".
Grunn til vurdering.
Men finnes det ingen situasjon der myndighetene kan gi etter for krav, og finnes det ingen argumenter som kan lyttes til? I saken om tvangsutsendelse av omkring 1800 afghanere fra Norge, en sak som er satt på dagsordenen på grunn av sultestreiken, har det kommet frem forhold som gir grunn til å vurdere flyktningenes situasjon.Den 7., 10. og 15. juni sendte Arbeids- og inkluderingsdepartementet ut pressemeldinger der de støttet seg til FNs anbefalinger i utsendelsen og vurdering av beskyttelsesbehovet til afghanere som har søkt asyl i Norge. Det myndighetene aldri sa, før FN fredag 9. juni gikk ut med kritikk av Norges praksis, var at norske vedtak avviker fra FNs råd på et vesentlig punkt: FNs Høykommissær (UNHCR) anbefaler at man ikke returnerer personer til steder der de ikke har lokal tilknytning. Hovedstaden Kabul har vokst fra en halv million innbyggere til fire millioner på fire år, og den humanitære situasjonen er kritisk og ustabil. FN ønsker å sikre at folk som sendes tilbake ikke ender som flyktninger i eget land ("internflyktninger"). Da kan de ikke være med på gjenoppbygging, slik departementet 15. juni forklarer er hensikten. Den 10. juni uttalte statssekretær Libe Rieber-Mohn på NRK Dagsrevyen at myndighetene vil følge rådet fra FN. To dager senere skriver imidlertid departementet i en pressemelding at retur til Kabul er greit også for folk som ikke har tilknytning der. Hvordan skal afghanerne stole på norske myndigheter som forhandlingspartnere?
Berettiget tvil.
Norske myndigheter har vært så uklare at det er oppstått berettiget tvil til norsk praksis. Flyktninghjelpen har fulgt hakk i hæl. 8. juni sa organisasjonen at myndighetenes vedtak er gjort på forsvarlig grunnlag. Men 13. juni, etter at FN gikk ut med sin kritikk, sier Flyktninghjelpens Rolf Westwik at de ikke lenger mener at departementets praksis er grei.Afghanerne har ikke krevd opphold for alle, slik man kan få inntrykk av i raske mediefremstillinger. De har bedt om at deres saker tas opp til ny behandling, og at det gjøres i henhold til UNHCRs vurderinger. Ved å bruke et ekstremt virkemiddel har de afghanske flyktningene endelig fått frem sin sak og denne diskusjonen. De har forsøkt andre metoder for å bli hørt i flere år. Hvilken sjanse har de hatt når selv Flyktninghjelpen til nå har vist større tiltro til norsk forvaltning enn til flyktningene? Skal det at de sultestreiker være grunn nok til å ikke vurdere flyktningenes rett? I denne saken har afghanerne hatt en internasjonalt legitimert sak å kjempe for. Vi vet at flyktninger er en av de svakeste gruppene i vestlige samfunn i dag. De har all bevisbyrde på sin side. Svake grupper har alltid måttet ty til ekstreme midler for å kjempe for sin rett. Det gjaldt sultende arbeidere i 1800-tallets Europa, og det gjelder flyktninger i Europa i dag. Fortvilelsen har vært stor på Domkirkeplassen de siste dagene - ikke hvem som helst kan innlede en slik aksjon. Det kreves en håpløshet de færreste av oss kan forstå. Istedenfor å frykte køer av sultestreikende, bør vi heller lytte til budskapene.
Kommentarer