Ensomhet: uutholdelig lidelse?

I sin replikk 29. desember legger Fragell vekt på at dødshjelp utføres under meget streng lovregulering der den tillates. Han understreker at vurderingen ikke gjøres av pårørende, men av minst to leger. Siden jeg brukte min mors Alzheimer som eksempel, viser han til at reguleringen ikke tillater forvirrede mennesker å få dødshjelp, og at der dødshjelp er legalisert er det på indikasjonen "uutholdelig lidelse" der smerter, vedvarende kvelningsfornemmelse og kvalme er eksemplene.Det finnes flere eksempler på at depresjon har vært indikasjon god nok for aktiv dødshjelp. Alene dette underbygger at den ensomhet og kjedsomhet som følger av tap av hukommelse (uten forvirring) av mange, også leger, vil kunne komme til å bli godtatt som uutholdelig lidelse.Jeg kan meget vel forestille meg at det er mulig å gjennomføre verdig, regeltro, aktiv dødshjelp under "best mulige" betingelser, et utvetydig ønske hos den lidende, forsonende og samstemte pårørende uten egne agendaer, i en familie og et samfunn der mangel på ressurser til å gi perfekt behandling ikke er et tema. Slik er verden ofte ikke. Som lege deler jeg langt fra Fragells optimisme når det gjelder to legers evne til å trekke en presis og korrekt konklusjon i dette uoversiktlige terrenget. I så måte burde det advare mer enn berolige at det har vært "et titall rettssaker" i Nederland, som han skriver. Selv om jeg er forsker, undres jeg daglig over den ukritiske troen på rasjonalitet. 1920- og -30-tallets sosialhygiene og eugenikk viser hvor det kan bære med de beste intensjoner. Jeg tviler ikke på Fragells velvilje, men dessverre på menneskenes tåleevne.Når samfunnet skjelver under fremtidens pleietyngde, vil vi bli satt på prøve.