Diskuter Solstads essay i Debattcentralen.

DET MODERNE teledemokrati driver ikke med opplysning og utdannelse. Det driver med oppløsning og utdannelse. De store oppløsere er en religiøs frigjøringsarmé av verdensfrelsere som brøler ut sine obligatoriske mantraer om fred, dialog, og multikulturalisme og får dermed de stakkars Dag Solstad-ene av denne verden til å "føle seg åndelig kneblet". Dette fenomenet har opprinnelig vært studert av Dag Solstads mentor, den polske forfatteren Witold Gombrowicz (1904-1960). Gombrowicz trodde aldri på store ideer og store ord; han var redd for deres dogmatiske form og erobringshensikter. Han latterliggjorde de selvtilfredse og engasjerte - og de som alltid hadde rett.

Et komisk angrep.

Etter å ha lest og hørt Solstads komiske angrep på ytringsfriheten som den moderne hellige ku (Samtiden nr. 2/2008), var min første tanke at Solstads essay og foredrag er et strålende bevis på at Gombrowicz lever videre - i Norge! Den andre tanken var: Er det virkelig Gombrowicz som skinner gjennom i Solstads angrep? Eller kanskje det er Hamsun? Bare sammenlign dem: Den samme fantastiske pennen. Den samme arrogansen. Den samme sublime egoismen! Hamsun elsket å provosere. Solstad, på sin side, har utført attentatet på et humanistisk hoff styrt av Per Edgar Kokkvold, Lars Gule og Shabana Rehman. Selvsagt er han ingen nazist. Han er bare møkka lei av myk og pompøs humanisme. Men viktigere er det at Solstad, som Hamsun, aldri har brydd seg om å undersøke holdbarheten i sine meninger. Hamsun brydde seg aldri om å forstå fascismens umenneskeligheter. Han bare likte den, punktum. Og Solstad har aldri egentlig brydd seg om å forstå kommunismens barbariske ansikt og dens slektskap med nazismen. Han betrakter seg fremdeles som en stolt kommunist, punktum. Det finnes ingen forbrytelse og intet ansvar. Bare den store forfatterens ego.

De første ofre.

Det er en infantil autisme ved Solstads optimistiske syn at "alle gode bøker vil til slutt bli utgitt", med eller uten ytringsfrihet. Da Angkar, en stormtropp for kommunistpartiet i Kambodsja, startet sin utrenskning av virkelige og innbilte motstandere, var de første ofre alle Phnom Penhs egne Dag Solstad-er. Deres uskrevne bøker vil derfor aldri nå hans fantastiske bibliotek. Men for Solstad er disse folkene og deres "åndelige knebling" like fjernt som fjorårets snøfall. Med sin enøyde visjon fremstår han som en av de gamle venstreorienterte "barnerumper fra barnehagen" som har fått lov til å få utløp for sine kunstneriske nevroser i frie og beskyttende omgivelser, og som er blitt applaudert for sine spennende - og forfeilede - diagnoser.

Genial barnerumpe.

Den sjarmerende svakhet deler de med sin mentor, Karl Marx, som utmerket seg ved å skrive om arbeiderklassens interesser uten den minste interesse for hva arbeiderklassen virkelig mente. Barnerumpers favorittprosjekt er å leke med ideer og bøker i sine barnehager og biblioteker. Dette er hva Dag Solstads hovedpoenger om ytringsfriheten dreier seg om. De er ideene fra en genial barnerumpe - Hamsuns sanne elev - i "verdens beste land".

Diskuter Solstads essay i Debattcentralen.