FORTIET AV DE TONEANGIVENDE. "Flere av de utfall som ikke minst du er blitt utsatt for, minner skremmende om mobbing". Ordene stammer fra en "Støtte til biskop Kvarme" underskrevet av 28 deltagere ved et pensjonisttreff for prester 19. mars, blant dem flere emeriterte bisper og professorer.Det ble oversendt en rekke hovedstadsaviser samme dag, men ble fortiet av de toneangivende. Av gode grunner? For Aftenpostens del antok jeg først at den vanlige plassmangelen nå som så ofte måtte være unnskyldningen. Millimetere er dyre.
Side på side.
Stor burde min glede være når avisen uken etter viser seg å ha en overflod med plass for kirkestoff. Dag etter dag fylles de gjeveste debatt- og kommentarspaltene (de siste forbeholdt husets egne) med følelsessterke kirkebesøk. I kulturdelen søndag 25. mars dukker det opp en helside av kommentator Kathrine Aspaas, "Kjære Kvarme", med ca. 40 % nusselig billedstoff (et stykke englekitsch fra et barnlig sabbatskolebesøk).Legger man så til hovedinnleggene "Guds jurist" fredag 23. mars og "Trekk deg, Kvarme!" onsdag 28. mars, kommer den stadige mangel på spalteplass som vi med mindre redaksjonstilpassede meninger kjenner så godt, i litt av et lys.
Andre tider nå.
Noen hver gripes av anelsen: I den avis som i årevis skrøt av å gi leserne informasjon som grunnlag for egne meninger, hersker det nå andre tider. Innspill som hugger hensynsløst løs på biskop Kvarme, sklir rett inn. Den elementære redaksjonelle forpliktelsen til å holde minst et halvt øye med sannhet og saklighet legges til side. Først brennemerkes han som Vårherres følelsesløse advokat (uvillig til å bryte fellesavtalen mellom samtlige biskoper og bispedømmeråd på Kirkemøtet i 1997). Så leser kommentarspalten ham en serie bibeltekster slik vanligvis bare en viss mann og hans oldemor leser Bibelen: Nemlig som et våpen til å strippe en motstander for heder og aktelse.
Kort og kaldt.
Omsider premieres anmodningen til biskopen om å forsvinne, kort og kaldt, understøttet av en serie problematiske kirkehistorie-klipp. Hvem er f.eks. de "kirkesamfunn og teologer som kjempet mot frigjøringen av Sør-Afrika. . . her i Norge"? Og hvem durer flatt i vei om Kvarmes ufølsomhet i internasjonale konflikter som vet det minste om hans brobyggerinnsats under ti krevende år i Haifa og Jerusalem?
Sa noen ytringsfrihet?
"Det er ikke mye vi vet om Borg-bispen Ole Christian Kvarme. Men det er heller ikke mye vi trenger å vite. . ." Disse ordene fra lederspalten i en annen Oslo-avis under bispevalget for vel to år siden har lagt en lest for den behandling biskopen nå utsettes for dag etter dag etter dag ikke minst i Aftenposten, samtidig som det bremses hardhendt for meningsytringer i motsatt retning. Sa noen: Ytringsfrihet?
Tragikomedien Bryn.
For perspektivets skyld: Dette er minst av alt noe forsvar for tragikomedien Bryn. Så visst er det til skam og skade for kirken når en prest den ene dagen må høre noe som et forpliktende løfte, og noen dager etter får motsatt beskjed. Likeså når en tøyset arbeidsfordeling mellom biskop og bispedømmeråd åpner for blindebukklek med vikarordninger. Som biskop før 1995 må jeg måpe når jeg leste om slikt. Jeg husker dette ble ordnet gjennom problemfri kontakt mellom prost og biskop uten bispedømmerådinnblanding. Dets medlemmer har jo ikke ringeste mulighet for meningsfylt personaltilsyn!
En umulig situasjon.
Kvarme ble stillet i en umulig situasjon, inneklemt som han var mellom en prost og et bispedømmeråd som foretrakk å videreføre det brudd Oslo bispedømme hadde gjort med fellesforpliktelsen fra 1997. Uansett hva han gjorde, ville det bli galt. Som den eneste av hovedaktørene med utvist respekt for forpliktelser, avtaler og handlingsfellesskap i Den norske kirke, er det han som må bære ansvaret for en umulig situasjon mens de ansvarlige står rett ved siden av og nikker.Jeg for min del nikker ikke.
Kommentarer