Selvopptatt. Unn deg litt luksus. Invester i "me-time". Tilfredsstill dine egne behov. Lær å bli glad i deg selv. Slik lyder det fra Costume, Cosmo og KK. Dagbladet og VG holder seg ikke for gode for å slenge seg på megmegmeg-bølgen de heller. Og vi nikker og smiler og jatter med: Vi sprayer oss med det ene, smører oss inn med det andre, unner oss ditt, kjøper oss datt, går på spa og meditasjonskurs og utvikler og selvrealiserer oss for flerfoldige millioner. Hvorfor i all verden tillater vi oss denne selvforherligende narsissismen uten å føle et snev av skam? Jo, selvfølgelig, fordi vi er blitt fortalt gang på gang at: "Wére worth it."I en utgave av Elle, mellom glossy, sexy reklame for parfyme, klokker og barberhøvler og månedens "må ha"-spalte, hvor en eller annen stylist forteller hva hun i hvert fall ikke kan klare seg uten denne måneden (svarte pumps, rød pashmina og en Prada-veske til 10 000), fant jeg en artikkel som fascinerte og inspirerte meg. Og gjorde meg sint. Fascinerte, fordi den var skrevet av en ung journalist på min alder (midt i 20-årene) som skriver om fenomenet "generasjon meg" - oss født på 80-tallet som bruker stort sett all tid og penger på oss selv. Inspirerte, fordi den fikk meg til å våkne opp, i noen minutter i alle fall, fra mitt navlebeskuende, selvopptatte liv. (Hvorfor jeg ble sint, kommer jeg til senere.)

Heller YouTube.

Jeg har mye til felles med Elle-journalisten. Vi har begge foreldre som var politisk aktive på 70-tallet og vil gjerne bidra med noe selv også, vi skal bare se ferdig siste episode av "Lost" først. Vi ser heller på YouTube enn å gå i demonstrasjonstog for en bedre verden. Ikke det at vi ikke bryr oss, vi har for all del "riktige" meninger. Jeg for min del synes Israel oppfører seg kjipt i Midtøsten, Obama er kulere enn McCain og at de snart må løslate hun derre Ang San Suiy eller-hva-var-det-hun-het. Jeg liker ikke dem som stemmer Frp fordi de er snevre, ukultiverte harrytasser som bruker fritiden sin til å se på Hotel Cæsar. Oi! Et øyeblikk av selvinnsikt! Selv bruker jeg heller en lørdag på å se hele andre sesong av "The OC" i stedet for å skrive et leserinnlegg om den urettferdige fordelingen av jordens ressurser. Jeg er en sutrete, selvopptatt representant for generasjon meg! Hyklersk er jeg visst også. Dette er ikke bra. Hva skal jeg gjøre med det? Hva foreslår den unge Elle-journalisten?

Pakke sammen.

Ingenting. (Og det var dette som gjorde meg sint.) Hun informerer leseren om at dobbelt så mange får angstanfall, tre ganger så mange er deprimerte og spiser piller, og tre ganger så mange tar selvmord enn på 70-tallet. Hennes eneste forslag (forhåpentlig ironisk) til hva vi skal gjøre med denne elendigheten lyder som så: "Kanskje vi bare skal pakke sammen og ringe begravelsesbyrået." OK, så er dette en artikkel i Elle om fenomenet "generasjon meg" og ikke Changemakers manifest og det er greit nok, det. Eller: det hadde vært greit hvis ikke skribenten på slutten av artikkelen hadde trukket slutningen at det ikke er noe i veien med å være en del av generasjon meg og at hun skal lære barna sine til å være likedan. (Og dette tror jeg ikke er ironisk, dessverre.) Er det OK at vi er blitt en narsissistisk, trist, pilleknaskende, spa-besøkende gjeng? Burde vi ikke heller lære av dem som var unge på 70-tallet som ikke var så deprimerte og angstfylte som oss? Kanskje var det fordi de engasjerte seg i verden rundt seg istedenfor å sitte hjemme og se på navlen sin? Men hva skjedde med disse engasjerte individene, og hvor er de nå? Jo, det er foreldrene til meg-generasjonen, det. Mor og far som er blitt like angstfylte og deprimerte som oss fordi de har pakket idealismen sin opp på loftet sammen med slengbuksene og parolene og kastet seg på meg-trenden. Nå tar de magedanskurs i idrettshallen og malekurs i Sør-Italia for å realisere seg selv, men blir liksom ikke helt lykkelige, likevel.

Går ikke over.

Elle-journalisten bekymrer seg ikke, hun mener generasjon meg bare er en fase og at den går over når vi får barn. Men jeg tror ikke den gjør det. Når jeg overhører konversasjoner mellom mennesker som har barn, dreier samtalene seg utelukkende om deres egne barn og hvor flinke, pene og fantastiske de er. Hvis det ikke handler om ferier, oppussing eller byggeprosjekter, da. Det virker som om når mennesker får de to barna de skal ha, utvider de horisonten sin til å innfatte seg selv og sine tre nærmeste, men ikke noe utover det. Før hadde de ikke tid til å engasjere seg, for det var så mye annet morsomt å finne på. Nå har de ikke tid fordi de må prioritere familie og karrière, samt realisere seg selv litt ekstra i fritiden.

Voksne bekymringer.

Men la oss ikke glemme at medlemmene av meg-generasjonen begrenser seg til dem som har råd til å være en del av den. I typisk meg-generasjon, ånd er jeg Plan-fadder for et indonesisk barn - jeg kjøper meg god samvittighet for et par hundrelapper i måneden og minimalt med anstrengelse fra min side. Moren til mitt fadderbarn er født i 1982. Akkurat som meg. Det er vel egentlig alt vi har til felles. Hun kan hverken lese eller skrive, jeg har gått på skole i snart 20 år nå. Hun har aldri forlatt øya hun bor på, jeg har reist verden rundt. Så erfaringsmessig burde vel jeg være hennes overkvinne? Men for min del er det ingen tvil om hvem av oss som er den voksne. Voksen er du når du har voksne bekymringer. Hun lurer på hvordan hun skal få råd til skolebøker til barnet sitt, jeg lurer på om jeg skal prioritere festival eller sydentur i sommerferien. Vi gjør mindre for andre, og vi får det verre selv. Vi blir mer og mer ensomme, vi føler mindre og mindre fellesskap, vi får angst og stress-symptomer. Redselen for ikke å få det til, for å mislykkes, sliter i oss. For let's face it: hvis du ikke har en interessant, morsom og godt betalt jobb, et tilnærmet perfekt forhold og etter hvert: nydelige barn, har du ikke helt fått det til. Så vi har det ikke rosenrødt vi i generasjon meg, og det er jo på en måte litt merkelig. Burde vi ikke bli fornøyde til slutt, vi som er av de få privilegerte som har anledning til å investere så mye tid og penger på oss selv?

Uselviske gjerninger.

Meg-generasjonens største myte er at man må elske seg selv, før man kan elske noen andre. Det er jo så innlysende at det er omvendt: Du kommer ikke til å elske deg selv før du elsker noen andre, for det er jo nettopp det at du er i stand til å elske andre mennesker som gjør deg til en person det er verdt å elske. I det sørlige Afrika formuleres det bedre: Ubuntu. Det kan oversettes med medmenneskelighet, eller: "Du er menneske gjennom andre mennesker." Eller for å sitere U2: "Sometimes you can't make it on your own." Så hva med å begynne i motsatt ende? Ikke gå på spa for å føle deg bedre så du kan få overskudd til å gi noe til dine medmennesker. Gi noe til dine medmennesker og så belønn deg selv med å gå på spa. Kanskje har dine uselviske gjerninger ført til at du føler deg glad og opplagt og gitt huden din en helt ny glød som gjør at du ikke trenger å gå på spa, likevel.